Lov om domstolene (domstolloven)

når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et selskap, et samvirkeforetak, en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning eller ordfører eller varaordfører i en kommune eller fylkeskommune som står i et slikt forhold til saken som nevnt i nr. 1, eller når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et bo som står i slikt forhold til saken, og det ikke er tingretten selv som styrer boet;

naar han har handlet i saken for en part, eller for paatalemyndigheten eller den fornærmede;

naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller sidelinjen saa nær som søskende eller gift med eller forlovet med nogen, som handler i saken for en part eller for paatalemyndigheten eller den fornærmede;

når han tidligere har hatt med saken å gjøre som voldgiftsdommer eller i lavere rett som dommer eller lagrettemedlem;

naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller i sidelinjen saa nær som søskende eller gift med eller forlovet med nogen, som har været dommer i saken i lavere ret.

§ 107.

Den, som er dommer, kan ikke være sakkyndig i saken.

Den, som er vidne i saken, kan ikke være dommer, saafremt han har hat noget at forklare, som vedkommer saken.

Hvis en dommer forlanges ført som vidne, men ikke har noget at forklare, som vedkommer saken, kan han avgi forklaring herom fra dommersætet. Under samme betingelse kan retten beslutte, at han skal avgi sin forklaring paa forhaand i et retsmøte, som parterne varsles til. Beslutningen kan ikke angripes.

§ 108.

Dommer kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig gjelder dette, når en part av den grunn krever, at han skal vike sete.

§ 109.

Er domstolens formann eller den tingrettsdommer som har tilsyn med dommerfullmektigen ugild, er også dommerfullmektigen utelukket med mindre partene samtykker i at dommerfullmektigen ikke viker sete. Det samme gjelder i forholdet mellom jordskiftedommer og jordskiftedommerfullmektig.

§ 110.

Ingen som står i et forhold til saken som nevnt i § 106 nr. 1 til 6, kan delta i saken som protokollsekretær eller utreder, jf. § 61, eller forestå trekning av meddommere.

Ingen kan være stevnevitne, protokollfører eller rettsvitne, herunder vitne ved en forretning for tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring eller vitne ved en registreringsforretning for tingretten, når vedkommende er i et forhold som nevnt i § 106 nr 1, eller er gift med eller forlovet med eller i slegt eller svogerskap i opp eller nedstigende linje eller i sidelinjen så nær som søsken med noen, som står i et slikt forhold. Det samme gjelder rettsvitner i saker etter gjeldsordningsloven.

Retten kan desuten beslutte, at de tjenestemænd, som her er nævnt, skal fratræde, naar de staar i noget andet av de forhold, som er nævnt i §§ 106 og 107. Det samme gjælder § 108, hvis nogen av parterne kræver det.

§ 111.

En part som vil kræve, at nogen skal utelukkes, bør gjøre det, saasnart han faar vite om det forhold, som begrunder kravet.

Utelukkelse efter § 108 kan han ikke længer kræve, naar han har visst om de særegne omstændigheter, men allikevel har indlatt sig i forhandling for retten.

Kravet fremsættes enten mundtlig eller skriftlig og skal angi de grunde, som det støttes paa.

§ 112.

Naar en enedommer eller leder av retten er i et tilfælde, som er nævnt i § 106 eller § 107, skal han selv træffe de nødvendige forføininger.

Andre tjenestemænd som er i et saadant tilfælde, skal i tide si fra til rettens leder.

§ 113.

Finder en dommer, at han er i en stilling, som gir parterne ret til at kræve ham utelukket efter § 108, og forholdet ikke maa antages at være almindelig kjendt, bør han sørge for, at parterne faar vite om det saa snart som mulig. Har retten flere medlemmer, bør han si fra til rettens leder, som beslutter, hvad der videre skal foretages.

Er et rettsvitne, en protokollfører eller en annen embets- eller tjenestemann i sådan stilling, skal han si fra til rettens leder.

§ 114. (Opphevet)

§ 115.

Før forhandlingen i den enkelte sak begynner, skal rettens leder gjøre meddommerne opmerksom på, at de er utelukket fra å gjøre tjeneste, hvis de er i noget tilfelle som er nevnt i § 106 eller § 107, eller hvis der for deres vedkommende foreligger sådanne omstendigheter som omhandlet i § 108, og han skal opfordre dem og partene til å si fra, hvis det måtte være tilfellet.

§ 116.

Ingen dommer må være med å avgjøre om han selv er ugild, dersom retten likevel er domfør. Heller ikke bør han være med på avgjørelsen når en annen dommer i samme domstol kan tilkalles i hans sted uten vesentlig ulempe eller utgift.

§ 117.

Reises spørsmål om utelukking forut for det rettsmøte i Høyesterett hvor saken skal behandles, kan det settes rett til å avgjøre spørsmålet.

Også i andre domstoler kan spørsmål om utelukking avgjøres forut for det rettsmøte hvor saken skal behandles. I så fall kan rettens leder treffe avgjørelsen alene dersom retten har flere medlemmer, men det kan også settes alminnelig rett til å avgjøre spørsmålet på forhånd når det kan gjøres uten vesentlig ulempe eller utgift. Er det spørsmål om å utelukke en enedommer eller domstolens leder eller to av domstolens faste medlemmer, kan enedommeren eller lederen beslutte at spørsmålet isteden skal forelegges for den nærmest overordnede domstol, eller for Høyesteretts ankeutvalg dersom saken står for lagmannsretten.

§ 118.

Avgjørelsen træffes ved kjendelse, naar utelukkelse besluttes, eller naar en parts begjæring om utelukkelse forkastes. Er der spørsmaal om at utelukke flere dommere, træffes avgjørelsen særskilt for hver enkelt.

Retten kan beslutte at utelukke en dommer eller anden tjenestemand, uten at parterne er hørt. Men den, som der er spørsmaal om at utelukke, bør saavidt mulig avkræves erklæring.

Kræver en utelukkelsesgrund nærmere undersøkelse, foretar retten undersøkelsen av eget tiltak. Handles der om en grund av den art, som er nevnt i § 108, kan retten opfordre vedkommende part til at gjøre nærmere rede for utelukkelsesgrunden og til at gjøre den sandsynlig paa den maate, som retten tillater. Hvis det findes paakrævet, kan et retsmøte holdes til behandling av spørsmaalet.

§ 119.

Har en part krevd at alle eller de fleste dommerne ved en domstol skal vike sete som ugilde til å delta i behandlingen av en sak, kan den nærmest overordnede domstol, eller Høyesteretts ankeutvalg dersom saken står for lagmannsretten, etter søknad fra domstolens formann beslutte at saken skal overføres til en annen domstol av samme orden. Den overordnede domstolens avgjørelse kan ikke angripes.

Søkes det om slik overføring etter at en domstol i medhold av bestemmelsene i §§ 116 til 118 har avgjort at alle dommere ved domstolen eller de fleste av dem er utelukket fra å gjøre tjeneste i en sak, kan den overordnede domstolen oppheve kjennelsen dersom den finner at utelukkelsen er besluttet uten gyldig grunn.

§ 120.

Hvis den myndighet, som skal opnævne stedfortræder for en utelukket tjenestemand, finder, at utelukkelsen savner grund, kan den anke kjendelsen med opsættende virkning. Avsiges kjendelsen under hovedforhandling, gjælder dette bare, naar saken allikevel utsættes.

Ellers kan en kjendelse, som avgjør, at nogen er ugild, ikke angripes.

En kjendelse, som negter utelukkelse i de tilfælde, som er nævnt i § 110 tredje led, kan heller ikke angripes.

§ 121.

Naar en tjenestemand er i noget av de tilfælde, som er nævnt i §§ 106 og 107, jfr. § 110, eller naar en part har krævet ham utelukket, maa han bare foreta saadanne handlinger, som ikke kan opsættes uten væsentlig ulempe.

Hvis utelukkelse er besluttet, og § 119 ikke kommer til anvendelse, skal uten ophold en anden av rettens tjenestemænd eller en varamand tilkaldes eller stedfortræder opnævnes.

Den, som er utelukket, kan foreta saadanne handlinger, som ikke taaler at opsættes.

Kapittel 6A. Dommeres sidegjøremål mv.

§ 121 a.

Med sidegjøremål forstås medlemskap, verv eller andre engasjementer i eller for foretak, organisasjoner, foreninger eller organ for stat, fylkeskommune eller kommune.

§ 121 b.

En dommer i Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene og jordskifterettene kan ikke utøve rettshjelp til stadighet eller mot vederlag.

§ 121 c.

En dommer i Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene og jordskifterettene må søke om godkjenning for sidegjøremålsom kan medføre at dommeren mer enn leilighetsvis kan bli inhabilsom kan medføre at arbeidet i dommerstillingen hemmes eller sinkesi kollegiale forvaltningsorganer hvor det er sannsynlig at avgjørelsen kan bli brakt inn for domstolene til overprøvingi privat eller offentlig næringsvirksomhetom granskingi private tvisteløsningsnemnder ogsom medlem i voldgiftsrett

som kan medføre at dommeren mer enn leilighetsvis kan bli inhabil

som kan medføre at arbeidet i dommerstillingen hemmes eller sinkes

i kollegiale forvaltningsorganer hvor det er sannsynlig at avgjørelsen kan bli brakt inn for domstolene til overprøving

i privat eller offentlig næringsvirksomhet

om gransking

i private tvisteløsningsnemnder og

som medlem i voldgiftsrett

Unntatt fra godkjenning ervalg eller oppnevning som foretas av Stortinget eller av Kongen i statsrådvalg som stortingsrepresentant, som medlem av Sametinget eller som medlem av folkevalgte organer i kommune eller fylkeskommune ogverv i registrert politisk parti.

valg eller oppnevning som foretas av Stortinget eller av Kongen i statsråd

valg som stortingsrepresentant, som medlem av Sametinget eller som medlem av folkevalgte organer i kommune eller fylkeskommune og

verv i registrert politisk parti.

Når Kongen i statsråd foretar oppnevninger etter første ledd jf. annet ledd nr. 1, skal det likevel innhentes uttalelse fra domstoladministrasjonen hvis det ikke gjelder oppnevning til granskingskommisjon eller medlem til styret i domstoladministrasjonen, Tilsynsutvalget eller Innstillingsrådet.

§ 121 d.

Godkjenning av dommeres sidegjøremål gis av domstoladministrasjonen. Domstoladministrasjonen kan delegere til domstollederen å treffe vedtak i saker om godkjenning. For dommere i Høyesterett godkjennes sidegjøremål av justitiarius.

For saker om godkjenning gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, likevel slik at vedtak av domstoladministrasjonen og vedtak av justitiarius i Høyesterett ikke kan påklages.

§ 121 e.

Sidegjøremål for dommere i Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene og jordskifterettene skal registreres. Det samme gjelder opplysning om siste stilling før utnevnelsen eller tilsettingen som dommer.

Unntatt fra registreringen ermedlemskap i politiske partier, i trossamfunn, i interesseorganisasjoner og ideelle foreningerverv og lignende i ideelle foreninger som har færre enn 100 medlemmer ogenkeltstående foredrag, forelesninger og lignende.

medlemskap i politiske partier, i trossamfunn, i interesseorganisasjoner og ideelle foreninger

verv og lignende i ideelle foreninger som har færre enn 100 medlemmer og

enkeltstående foredrag, forelesninger og lignende.

Unntaket i annet ledd nr. 1 og 2 gjelder ikke for sidegjøremål i ideelle foreninger hvor medlemmene har særlige gjensidige forpliktelser overfor hverandre (brorskaps- eller søsterforbund).

Investeringer som representerer eierinteresser i selskaper, skal registreres dersom de overstiger en grense som fastsettes av Kongen.

§ 121 f.

Registeret over sidegjøremål føres av domstoladministrasjonen.

§ 121 g.

En dommer skal melde fra om sidegjøremål til registerføreren snarest mulig, og senest innen en måned etter at dommeren påtok seg sidegjøremålet. Meldingen skal inneholde følgende opplysninger:dommerens tittel, navn og domstoltilknytninghva gjøremålet består ihvem som eventuelt er oppdragsgivertidspunktet for og varigheten av sidegjøremålet ogom dommeren mottar godtgjøring.

dommerens tittel, navn og domstoltilknytning

hva gjøremålet består i

hvem som eventuelt er oppdragsgiver

tidspunktet for og varigheten av sidegjøremålet og

om dommeren mottar godtgjøring.

Et registrert sidegjøremål skal slettes når det er gått tre år etter at sidegjøremålet ble avsluttet.

Melding om investering skal inneholde navn og adresse for det selskap som den enkelte investering er foretatt i.

§ 121 h.

Enhver har rett til å gjøre seg kjent med opplysningene i registeret. Domstoladministrasjonen bestemmer hvordan opplysningene skal gjøres tilgjengelige for den som ber om det.

§ 121 i.

En dommer kan ikke motta lønn eller annen form for godtgjøring fra sin tidligere eller framtidige arbeidsgiver eller sitt tidligere eller framtidige arbeidssted.

§ 121 j.

Den som utnevnes i fast dommerstilling, kan ikke ha permisjon fra stilling utenfor domstolene.

§ 121 k.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om dommeres sidegjøremål.

7de kapitel. Rettsmøter, rettsspråk, rettsferier og forsikring.

§ 122.

Ved retsmøter forstaaes de møter, som en ret holder til forhandling mellem parter eller for at avhøre parter, vidner eller sakkyndige eller undersøke realbevis, eller som loven særskilt har betegnet som retsmøter.

Etter nærmere forskrift gitt av Kongen, skal enhver på forespørsel i alminnelighet gis opplysning om tid og sted for berammede rettsmøter. Kongen kan gi forskrift om at opplysninger som nevnt skal gis ved oppslag ved rettens kontor.

§ 123.

Rettens leder aapner, leder og slutter forhandlingen. Han bestemmer den orden, hvori forhandlingen skal foregaa. Ingen maa ta ordet uten hans tilladelse.

Har retten flere medlemmer, avgjør den samlede ret indsigelser mot lederens procesledelse.

§ 124.

Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.

Spørsmål om å begrense offentligheten forhandles for lukkede dører.

Retten skal ved åpningen av rettsmøtene, eller så snart den har truffet avgjørelse om begrensninger, gi meddelelse om eventuelle begrensninger i forhandlingenes offentlighet.

Opplesning av domsslutningen foregår alltid offentlig. Personopplysninger kan utelates når hensynet til privatlivets fred tilsier det.

§ 124 a.

Retten kan beslutte offentlig overføring av lyd og bilde fra et rettsmøte (strømming) så langt det ikke gjelder begrensninger i offentligheten for rettsmøtet og hensynet til personvern eller andre hensyn ikke taler avgjørende imot.

Partene skal ha anledning til å uttale seg før retten treffer sin beslutning. Er det oppnevnt bistandsadvokat i saken, skal også bistandsadvokaten få uttale seg om spørsmålet.

Personopplysningsloven gjelder for domstolens behandling av personopplysninger i forbindelse med strømming etter første ledd. Domstolen kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med strømming etter første ledd. Domstolen kan blant annet lagre opptak av overføringen.

Departementet kan gi forskrift om strømming etter første ledd, blant annet om behandling av personopplysninger.

§ 125.

Retten kan ved kjennelse beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dørernår hensynet til statens forhold til en fremmed makt krever det,når hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det,når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd,når en siktet er under 18 år, fornærmedes ettermæle krever det eller en siktet eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende,når et vitne avhøres anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a, elleri krigstid når hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner krever det.

når hensynet til statens forhold til en fremmed makt krever det,

når hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det,

når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd,

når en siktet er under 18 år, fornærmedes ettermæle krever det eller en siktet eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende,

når et vitne avhøres anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a, eller

i krigstid når hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner krever det.

I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, skal rettsmøtet holdes for lukkede dører, med mindre retten av særlige grunner beslutter at saken helt eller delvis føres for åpne dører. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.

Muntlige forhandlinger om bevisavskjæring av opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, skal holdes for lukkede dører.

§ 126.

Rettsmøter til behandling av en begjæring om anonym vitneførsel, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, skal holdes for lukkede dører. Det samme gjelder for begjæringer etter straffeprosessloven §§ 28 tredje ledd tredje til sjette punktum, 242 a, 264 sjette ledd, 267 første ledd tredje punktum, jf. 264 sjette ledd og 292 a.

Ved retslige granskninger kan offentligheten altid utelukkes, naar retten finder det hensigtsmæssig.

§ 127.

Naar et retsmøte holdes for lukkede dører, kan retten allikevel gi adgang for andre end dem, som har med saken at gjøre, hvis særlige grunde taler for det. I straffesaker har fornærmede rett til å være til stede med mindre særlige grunner taler mot det. Det samme gjelder etterlatte som nevnt i straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum.

§ 128.

Når et rettsmøte holdes for lukkede dører, og retten finner at sakens opplysninger helt eller delvis av særlige grunner bør holdes hemmelig, inntil videre eller for bestandig, gir den ved kjennelse de tilstedeværende pålegg om det. Ved muntlige forhandlinger om bevisavskjæring av opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, skal de tilstedeværende bevare taushet om det som fremkommer der, frem til det eventuelt avsies kjennelse som tillater opplysningene ført som bevis.

§ 129.

I straffesaker må ingen gjengi offentlig noe av forhandlingene i rettsmøte utenfor hovedforhandlingen, med unntak for saker om tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248.

Ellers kan retten ved kjennelse helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøtenår retten frykter at offentlig gjengivelse av forhandlingene vil kunne ha skadelig virkning på opplysningen eller pådømmelsen av saken, ellernår rettsmøtet holdes eller kan holdes for lukkede dører.

når retten frykter at offentlig gjengivelse av forhandlingene vil kunne ha skadelig virkning på opplysningen eller pådømmelsen av saken, eller

når rettsmøtet holdes eller kan holdes for lukkede dører.

I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, må forhandlingene ikke gjengis offentlig, med mindre retten av særlige grunner beslutter at offentlig gjengivelse i anonymisert form helt eller delvis tillates. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.

Referatforbud etter første eller annet ledd gjelder til retten beslutter at det skal oppheves. Forbud etter annet ledd bokstav a gjelder aldri lenger enn til dom er avsagt. Forbud etter annet ledd skal oppheves når det antas at grunnen til forbudet ikke lenger er til stede og kan ankes av dem som har vært til stede under forhandlingen.

§ 130.

Retten kan forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig hvishensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, elleretterforskningshensyn krever at en kjennelse eller beslutning avsagt i en straffesak utenfor hovedforhandling ikke blir offentlig gjengitt.Forbudet gjelder til retten beslutter at det skal oppheves. Forbud etter bokstav a gjelder ikke en domsslutning så langt den kan gjengis uten å røpe noens identitet. Enhver kan anke et forbud eller en nektelse av å oppheve et forbud etter leddet her.

hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, eller

etterforskningshensyn krever at en kjennelse eller beslutning avsagt i en straffesak utenfor hovedforhandling ikke blir offentlig gjengitt.

Retten kan forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene og fornærmede eller etterlatte i lovbestemt rekkefølge, jf. straffeprosessloven § 93 a annet ledd annet punktum. Slikt forbud gjelder likevel ikke for lengre tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.

I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, kan rettsavgjørelser bare gjengis offentlig i anonymisert form. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.

Kjennelse som forbyr bruk av opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, som bevis, kan bare gjengis offentlig i anonymisert form.

§ 131.

– – –

§ 131a.

Under forhandlingene i straffesaker er fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt. Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på veg til eller fra rettsmøtet eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, om han ikke samtykker.

Dersom særlige grunner taler for det, kan retten under hovedforhandlingen gjøre unntak fra forbudet når det ikke kan antas å ha uheldig virkning for behandlingen av saken og heller ikke andre hensyn taler avgjørende imot. Før tillatelse gis, skal partene ha anledning til å uttale seg.

Kongen kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av disse bestemmelser.

Kongen kan i forskrift gi saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven for søknad om tillatelse til fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Unntak fra tjenesteloven § 11 andre ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser.

§ 132.

Under offentlig retsmøte kan adgang negtes folk under 18 aar og enhver, som fremstiller sig i en saadan tilstand, at hans nærvær vil stride mot rettens værdighet eller god orden. Det samme gjelder i straffesaker enhver som er fradømt stemmerett i offentlige anliggender, eller som i løpet av de siste fem år er idømt frihetstraff for en straffbar handling.

Rettens leder kan begrænse antallet av tilhørere for at hindre, at rummet blir overfyldt.

§ 132 a.

Enhver som søker adgang til domstolens lokaler kan pålegges sikkerhetskontroll etter beslutning fra domstolleder.

Kontrollen skal utføres slik at den ikke medfører unødig ulempe eller skade. Kroppsvisitasjon kan kun gjennomføres etter samtykke.

Personer som ikke vil la seg kontrollere, eller ikke etterkommer anvisninger gitt under kontrollen, kan etter beslutning fra domstolleder eller den domstolleder bemyndiger nektes adgang til domstolens lokaler.

Domstoladministrasjonen kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføring og organisering av sikkerhetskontroller i domstolene. Domstoladministrasjonen avgjør ved hvilke domstoler det skal etableres permanent sikkerhetskontroll.

§ 133.

Rettens leder vaaker over, at forhandlingen foregaar med orden og værdighet. Han kan tilrettevise enhver, som forstyrrer forhandlingen, eller som kommer med upassende uttalelser eller utilbørlige personlige angrep eller forøvrig optræder paa en maate, som strider mot domstolens værdighet.

Naar en part eller hans stedfortræder, procesfuldmægtig eller forsvarer er tilrettevist, kan retten beslutte at frata ham ordet, hvis han fremdeles optræder utilbørlig.

Folk, som forstyrrer forhandlingen eller krænker domstolens værdighet, kan vises ut. De, som er med i saken, kan dog bare vises ut, hvis de optræder utilbørlig, efterat de er tilrettevist; beslutningen træffes av retten.

Naar det regnes like med fravær i saken, at en part eller hans stedfortræder eller procesfuldmægtig vises ut eller fratages ordet, bør han først være gjort opmerksom paa denne følge.

§ 134.

Trænger nogen sig ind i retssalen, efterat han er vist ut, eller vedblir nogen at forstyrre forhandlingene paa anden maate, uagtet han er advaret, kan retten ved kjendelse beslutte at sætte ham i fængslig forvaring, saalænge retsmøtet varer, men ikke over tre døgn.

Saadan fængsling er ikke til hinder for, at gjerningen forfølges paa sedvanlig maate; men den kommer i betraktning ved strafutmaalingen.

§ 135.

Skal nogen, som ikke kan norsk, ta del i forhandlingen, brukes en tolk, som retten har opnævnt eller godkjendt. Nedtegning foregaar paa norsk. Naar sakens vigtighet kræver det, kan retten bestemme, at nedtegning ogsaa skal foregaa paa det fremmede sprog, enten i retsboken eller særskilt som bilag, og forelægges til vedtagelse.

Tolk er unødvendig, naar saavel retten og retsvidnerne som parterne kan det fremmede sprog. I andre saker end straffesaker gjælder det samme ogsaa, naar rettens medlemmer kan sproget, og parterne gir avkald paa tolk.

Under efterforskning i straffesaker er tolk unødvendig naar dommeren selv kan det fremmede sprog.

Brukes retsvidner, som ikke kan norsk, skal saavidt mulig retsforhandlingene og tilførslerne til retsboken gjengives for dem ved tolk.

§ 136.

Processkrifter maa være skrevet paa norsk eller ledsaget av oversættelse. Av bilag og skriftlig bevis, som følger med og er avfattet i et fremmed sprog, vedlægges likeledes en oversættelse. Fra disse forskrifter kan retten helt eller delvis gjøre undtagelse, naar alle vedkommende forstaar det fremmede sprog.

Oversættelsen maa være bekræftet av en translatør, som er godkjendt av det offentlige, eller av en tolk, som retten har opnævnt eller godkjendt. I andre saker end straffesaker er dog bekræftelse unødvendig, naar parterne er enige om, at oversættelsen er rigtig, og retten ikke finder grund til at tvile paa det.

§ 136a.

Om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet gjelder sameloven § 3-4.

§ 137.

Skal nogen, som er døv eller stum, gi forklaring for retten, kan det gjøres gjennem skriftlige spørsmaal og svar eller gjennem tolk.

§ 138.

Om opnævnelse av retstolk og om tolkens pligter og ugildhet gjælder de regler, som er git om sakkyndige. Likeledes faar §§ 103 og 104 tilsvarende anvendelse.

Stillingen som rettstolk kan forenes med stillingen som protokollfører eller rettsvitne.

§ 139.

Rettenes daglige arbeidstid bør i almindelighet ikke overstige otte timer.

Paa helligdage maa der ikke holdes retsmøter uten i paatrængende tilfælde.

Tilsidesettelse av reglene i denne paragraf medfører ikke at forhandlingen blir ugyldig, eller at den som er innkalt, kan nekte å møte.

§ 140.

Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar.

I rettsferiene løper ikke frister for prosesshandlinger som er nødvendige for å avverge fraværsavgjørelser. Den del av en frist som er igjen ved begynnelsen av en rettsferie, begynner å løpe ved feriens slutt. Skulle en frist ha begynt å løpe i en rettsferie, løper den fra feriens slutt.

Retten kan beslutte at fristen skal løpe i rettsferien dersom saken trenger hurtig behandling eller hensynet til partene ikke taler imot. Beslutningen kan ikke angripes. Ved pålegget om prosesshandlingen skal det meddeles parten at det er truffet beslutning om at fristen for handlingen også skal løpe i rettsferien.

§ 141.

Når ikke annen fremgangsmåte er fastsatt i eller i medhold av lov, gis muntlig forsikring ved at den som tar imot forsikringen, spør: «Forsikrer De at ...» Til dette svarer den som skal gi forsikring, stående: «Det forsikrer jeg.»

Når forsikring gis skriftlig, brukes disse bekreftelsesord: «Det forsikrer jeg.»

§ 142.

Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om bruk av kapper og annet antrekk under rettsmøter for dommere og rettens personale for øvrig, advokater og aktor og andre representanter for påtalemyndigheten.

§ 143.

Kongen kan i forskrift bestemme at det etableres en prøveordning ved enkelte tingretter og lagmannsretter om bruk av fjernmøteteknologi ved saksforberedende rettsmøter og hovedforhandling i sivile saker, ved rettsmøter om inngåelse av rettsforlik, ved rettsmøter om varetektsfengsling etter straffeprosessloven, ved rettsmøter for behandling av tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og ved avhør av vitner, sakkyndige og bruk av tolker i straffesaker og sivile saker.

§ 144. (Opphevet)

8de kapitel. Frister

§ 145.

Naar denne lov eller lovene om rettergangsmaaten for sivile tvister og i straffesaker eller loven om tvangsfuldbyrdelse har fastsat en frist, som maa gives ved indkaldelse til retsmøte eller til møte for dommer, skal til fristen lægges den tid, som antagelig vil gaa med til at reise fra opholdsstedet til retsstedet og til at forberede reisen.

§ 146.

Skal en forkynnelse foregå i løpet av en frist, kreves at skriftet før utløpet av fristen er avgitt til den offentlige tjenestemann som skal utføre forkynnelsen, eller til tilbyder av posttjenester eller den telegraf- eller telefonstasjon som skal utføre forkynnelsen eller bringe skriftet fram til vedkommende tjenestemann. Ved bruk av elektronisk kommunikasjon, avbrytes fristen ved avsendelse til riktig elektronisk adresse.

Skal en meddelelse, begjæring eller erklæring i en sak avgis i løpet av en frist, er det, når ikke annet er bestemt, nok at skriftet før utløpet av fristen er avgitt til tilbyder av posttjenester eller den telegraf- eller telefonstasjon eller offentlige tjenestemann som skal bringe skriftet fram. Det samme gjelder når en frist skal avbrytes ved saksanlegg eller tilsvarende skritt eller ved prosessvarsel til tredjemann. Ved bruk av elektronisk kommunikasjon, avbrytes fristen ved avsendelse til riktig elektronisk adresse. Når bruk av bestemte elektroniske løsninger i skriftlig kommunikasjon med domstolene er obligatorisk etter § 197 a tredje ledd, skal fristen avbrytes ved bruk av de elektroniske løsningene.

Kommer ikke skriftet fram, eller blir forkynnelsen ikke utført, må de nevnte rettergangskritt gjentas innen 1 uke etter at vedkommende har fått vite om dette eller burde ha forstått det, eller om den opprinnelige frist er kortere, innen en frist av samme lengde som denne. Ble rettergangskrittet ikke foretatt ved rekommandert brev eller telegram, må det dog i alle slike tilfelle senest være gjentatt innen 1 måned etter det tidspunkt da skrittet opprinnelig skulle vært foretatt, enten ved elektronisk oversendelse som er bekreftet mottatt, ved rekommandert brev eller telegram eller ved bevislig overlevering av skriftet til rette vedkommende på bestemmelsesstedet. Ved bruk av elektronisk kommunikasjon er fristene i første og annet punktum henholdsvis 1 dag og 1 uke.

Kongen kan gi nærmere regler om at avgivelse med virkning etter denne paragraf skal kunne skje også til tjenestemann, tilbyder av posttjenester eller telegraf- eller telefonstasjon i fremmed stat.

§ 147.

Naar en ret eller en dommer har fastsat en frist, eller naar loven lar en retsavgjørelse være utgangspunkt for en frist, begynder fristen, hvis ikke andet er bestemt, at løpe fra det tidspunkt, da fristbestemmelsen eller retsavgjørelsen er lovlig forkyndt eller meddelt.

§ 148.

Ved beregning av frister, som er bestemt efter dage, telles ikke den dag med, da fristen begynder at løpe. Derimot medregnes møtedagen eller den dag, da den handling, fristen gjælder, tidligst kan foretages eller senest maa være foretat.

Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe. Har ikke maaneden dette tal, ender fristen paa den sidste dag i maaneden.

Avslutningen av en frist kan ogsaa betegnes ved en bestemt kalenderdag.

§ 149.

Ender en frist paa en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag forlenges fristen til den nærmest følgende virkedag.

Er fristen fastsatt i timer, reknes ikke helgedager og dager som etter lovgivningen er likestilt med helgedager, med i dens løp.

§ 150.

Hvis fristen til at foreta den samme proceshandling løper ut til forskjellige tider for flere procesfæller, kan en procesfælle fremdeles foreta handlingen, efterat hans egen frist er løpet ut, saalænge fristen løper for en anden procesfælle, som ogsaa foretar handlingen.

§ 151.

Retten kan forkorte baade de lovbestemte frister og de, den selv har fastsat, hvis parterne er enige eller den part, som har fristen, samtykker.

Er en part hindret fra at foreta proceshandlingen før utløpet av fristen, kan retten, hvis han begjærer det, forlænge fristen enten fra først av eller under dens løp. Er fristen lovbestemt, kan den bare forlænges, hvis det særlig er bestemt ved lov. At parterne er enige om forlængelse, er ikke avgjørende. En frist, som en gang er forlænget, maa ikke paany forlænges, uten at den anden part saavidt mulig har faat adgang til at uttale sig.

§ 152.

Hvis en proceshandling ikke blir foretat paa den tid eller indenfor den frist, som er fastsat, kan den ikke foretages senere, saafremt ikke andet er bestemt ved lov.

De lovbestemte følger av, at en proceshandling forsømmes, indtræder av sig selv, hvis ikke andet er bestemt ved lov.

Naar følgen bare indtræder efter begjæring, kan en proceshandling foretages ogsaa efter utløpet av fristen, saalænge begjæringen ikke er fremsat, eller hvis det gjælder forsømmelse i et retsmøte, saalænge forhandlingen om den fremsatte begjæring endnu ikke er avsluttet.

§ 153. (Opphevet)

§ 154. (Opphevet)

§ 155. (Opphevet)

§ 156. (Opphevet)

§ 157. (Opphevet)

§ 158. (Opphevet)

Kapittel 9. Forkynnelser, meddelelser og elektronisk kommunikasjon

§ 159.

Forkyndelser og de meddelelser, som gives i anledning av en retssak, skal foregaa efter reglerne i dette kapitel, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller følger av forholdets art.

§ 159a.

Retten skal sørge for at dom i straffesak blir forkynt etter reglene i annet eller tredje ledd, eller at dommen postforkynnes etter reglene i § 163 a. Om dette ikke lar seg gjennomføre, kan dommen forkynnes ved stevnevitne etter §§ 165 flg.

Dersom dommen skal avsies ved opplesning, kan retten beslutte at forkynnelsen skal skje samtidig med domsavsigelsen (domsforkynnelse). Siktede plikter i så fall å møte til det rettsmøtet hvor dommen avsies. Er siktede til stede eller deltar i rettsmøtet ved fjernmøteteknikk når saken tas opp til doms, gjelder reglene i straffeprosessloven § 42 annet ledd. Er siktede ikke til stede, skal retten innkalle ham til domsavsigelsen etter reglene i straffeprosessloven § 86 jf. § 87 første ledd.

Dersom dommen skal avsies ved underskriving, kan retten innkalle siktede til forkynnelse ved rettens kontor eller ved et annet offentlig kontor (fremmøteforkynnelse). Siktede plikter i så fall å møte til forkynnelsen. Er siktede til stede eller deltar i rettsmøtet ved fjernmøteteknikk når saken tas opp til doms, gjelder reglene i straffeprosessloven § 42 annet ledd. Er siktede ikke til stede, kan retten innkalle ham til forkynnelse etter reglene i straffeprosessloven § 86 jf. § 87 første ledd. Straffeprosessloven § 89 gjelder tilsvarende.

Er siktede forhåndsinnkalt til forkynnelse av dom etter reglene i § 159 b, forkynnes dommen til tid og sted fastsatt i forhåndsinnkallingen med mindre retten finner grunn til å bestemme noe annet.

Annet ledd tredje og fjerde punktum og straffeprosessloven §§ 86 tredje ledd, 88 og 89 gjelder tilsvarende for innkalling til fremmøteforkynnelse.

§ 159b.

I saker hvor det antas å være behov for det, kan påtalemyndigheten forut for hovedforhandling eller ankeforhandling fastsette tid og sted for forkynnelse av dom etter reglene i § 159 a annet eller tredje ledd. Siktede blir innkalt ved forkynnelse av forhåndsinnkalling som angir møtested, møtetidspunkt og formålet med innkallingen. Siktede plikter i så fall å møte til forkynnelsen. Straffeprosessloven §§ 86 tredje ledd, 88 og 89 gjelder tilsvarende.

I saker som skal behandles i hovedforhandling, forkynnes forhåndsinnkallingen sammen med tiltalebeslutningen og bevisoppgaven. Forkynnelse av innkalling til hovedforhandling etter straffeprosessloven § 275 fjerde ledd første punktum skal skje samtidig.

I saker som skal behandles i ankeforhandling, forkynnes forhåndsinnkallingen sammen med tiltalebeslutningen, bevisoppgaven, tidligere instansers dommer og påtalemyndighetens eventuelle anke eller motanke. Forkynnelse av innkalling til ankeforhandling skal skje samtidig hvis siktede skal innkalles til den etter reglene i straffeprosessloven kapittel 23.

Forkynnelse av forhåndsinnkalling kan skje sammen med forelegg som trer i stedet for tiltalebeslutning, jf. straffeprosessloven § 268.

Forhåndsinnkalling og dokumenter som nevnt i annet, tredje og fjerde ledd skal forkynnes personlig for siktede, og ellers etter reglene for stevnevitneforkynnelse så langt de passer. Siktede skal samtidig gjøres kjent med at han plikter å møte etter innkalling til hoved- eller ankeforhandling og forkynnelse av dom, og kan pågripes om han ikke møter. Siktede skal også opplyses om at saken vil kunne fremmes i hans fravær. I tillegg skal siktede opplyses om regelen i straffeprosessloven § 310 annet ledd annet punktum om at ankefristen løper fra det varslede forkynnelsestidspunktet, selv om siktede ikke møter. Det skal fremgå av bevitnelsen etter § 177 at opplysninger som nevnt er gitt.

§ 160.

Det, som skal forkyndes, maa foreligge skriftlig. Det maa være underskrevet og datert, hvis det ikke bare er bilag til et andet skrift.

Et eksemplar av skriftet eller en avskrift av det maa efter reglerne i §§ 162-185 overgives til den, det skal forkyndes for, eller stilles til raadighet for ham. Har nogen ret til at ta imot forkyndelse for flere uten at være deres fælles procesfuldmægtig, skal han ha et eksemplar eller en avskrift for hver av dem.

§ 161.

Den, som lar en forkyndelse utføre, bør skaffe de nødvendige eksemplarer eller avskrifter. Gjør han det ikke, skal den, som utfører forkyndelsen, ta de avskrifter, som trænges.

§ 162.

Alle eksemplarer av skriftet maa være forsynt med en bevidnelse om, at de er likelydende, og alle avskrifter med en bevidnelse om, at de er rigtige. Bevitnelsen må være gitt av en offentlig tjenestemann eller en advokat.

Notarius og stevnevitne plikter å gi bevitnelse om noen krever det.

§ 163.

Det skrift som skal forkynnes kan overgis i lukket omslag. Omslaget må være forsynt med en bevitnelse, som angir, hvem som lar forkynningen utføre, og det, som ellers er nødvendig for å betegne skriftet, hvis ikke forkynningen foregår postalt etter § 163 a eller gjennom rekommandert brev etter § 178. Bevitnelsen gis av en offentlig tjenestemann eller en advokat, og omslaget lukkes med hans segl. § 162 andet led faar anvendelse.

§ 163 a.

Offentlige myndigheter som nevnt i annet ledd kan forkynne dokumenter ved direkte oversendelse til den som skal motta forkynningen. Oversendelsen kan enten skje elektronisk ved bruk av en betryggende teknisk løsning som gir bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende, ved vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller ved rekommandert brev. Forliksrådets dokumenter kan også forkynnes i vanlig brev uten mottakskvittering.

Følgende myndigheter kan foreta forkynning etter første ledd: de alminnelige domstoler, jordskifterettene, Forbrukerklageutvalget, Husleietvistutvalget, Parkeringsklagenemnda, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, påtalemyndigheten, namsmenn, lensmenn og statsforvaltere.

En domstol kan pålegge en klager eller en saksøker å fremskaffe motpartens adresse. Forliksrådet skal foreta en rutinemessig kontroll av klagemotpartens adresse opp mot folkeregisteret eller det elektroniske adresseregisteret til Posten Norge AS.

Advokater som skal innkalle vitner etter tvisteloven § 13-3 eller straffeprosessloven § 110 ved forkynning av vitnestevning, kan forkynne vitnestevningen ved oversendelse som nevnt i første ledd annet punktum.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om postforkynning.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om elektronisk forkynning, herunder om hvilke krav som skal stilles til den tekniske løsningen for at den skal anses som betryggende.

§ 163 b.

Forkynnelse etter § 163 a kan skje ved elektronisk oversendelse gjennom en betryggende teknisk løsning som, når oversendelsen åpnes, automatisk sender en melding til avsenderen om åpningen. Meldingen anses som mottakskvittering. Forkynnelsestidspunktet skal fastsettes til dagen meldingen om åpningen ble sendt.

Forkynnelse etter § 163 a kan også skje ved elektronisk oversendelse gjennom en betryggende teknisk løsning som ikke automatisk sender en melding til avsenderen ved åpning av oversendelsen. Den som mottar en forkynnelse, skal bekrefte mottaket snarest mulig og senest innen en frist som er angitt i oversendelsen. Bekreftelsen skal gis gjennom den samme løsningen som ble brukt for oversendelsen. Dersom det ikke er mulig å bruke den samme løsningen, skal det gis bekreftelse på en annen måte som gir bevis for at oversendelsen er mottatt. Bekreftelsen anses som mottakskvittering. Forkynnelsestidspunktet skal fastsettes til dagen bekreftelsen ble gitt.

Retten kan pålegge den som skal motta en forkynnelse etter første eller annet ledd å være tilgjengelig for forkynnelse i et bestemt tidsrom. Pålegget skal gis i rettsmøte og føres inn i rettsboken. Er et slikt pålegg gitt, og mottaket av oversendelsen ikke bekreftes etter første eller annet ledd, skal forkynnelsestidspunktet fastsettes til utløpet av tidsrommet som ble fastsatt i pålegget. Forkynnelsen skal likevel ikke anses som skjedd dersom det er grunn til å tro at adressaten hadde gyldig fravær.

§ 164.

Kongen kan bestemme at det som skal forkynnes kan meddeles per telefaks eller ved andre kommunikasjonsmidler til den som skal utføre forkynnelsen, og fastsette nærmere regler om dette. Det kan også bestemmes at meddelelsen kan sendes via annen myndighet. Første og annet punktum gjelder også for dokumenter som meddeles fra utenlandsk myndighet og som skal forkynnes i Norge.

§ 165.

Annen forkynning enn postal forkynning etter § 163 a kan alltid utføres av et stevnevitne.

Istedenfor stevnevitne kan offentlige myndigheter bruke en ansatt ved politiet eller i kriminalomsorgen når det gjelder forkynning i straffesaker. Overfor de som gjør tjeneste i Forsvaret kan forkynning i straffesaker også skje ved offiser, befal eller militærpoliti. Hvis det er nødvendig for at vinde tid, kan offentlige myndigheter i andre saker la forkyndelse utføre ved en, som retten har bemyndiget til det. Om dem, som saaledes utfører forkyndelser, gjælder det, som er bestemt om stevnevidner.

§ 166.

Stevnevidner pligter at utføre forkyndelser, naar en offentlig myndighet kræver det. Hvis ophold kan undgaaes, pligter de at utføre forkyndelser ogsaa utenfor sin kreds.

Efter begjæring av andre er stevnevidnerne pligtige til at utføre forkyndelser indenfor sin kreds, naar forkyndelsen efter lovgivningen er nødvendig og det, som begjæres forkyndt, er i lovlig stand. Forlanges ellers meddelelser, som ikke strider mot lov eller ærbarhet, forkyndt ved stevnevidner, kan de ikke negte at utføre forkyndelsen, medmindre den vil være til hinder for andre forretninger, eller meddelelsen aapenbart er uten retslig betydning. Negter et stevnevidne at utføre en forkyndelse, kan spørsmaalet forelægges for stedets tingrett eller for den ret, som har saken.

§ 167.

Paa helligdage eller utenfor almindelig dagstid bør forkyndelsen ikke foregaa uten nødvendighet.

§ 168.

Forkynning ved stevnevitne skal såvidt mulig foregå for vedkommende personlig, helst på hans bopel eller stadige arbeidssted. Foregår den for han personlig, er den gyldig, hvorsomhelst han treffes.

§ 169.

Træffes han ikke selv paa bopæl eller stadig arbeidssted, kan forkyndelsen foregaa for en voksen person av samme husstand, som er tilstede der.

Paa bopælen kan forkyndelsen ogsaa foregaa for den, han bor hos, eller for en voksen person av dennes husstand. Likeledes kan forkyndelsen foregaa for huseieren eller en, som paa hans vegne fører tilsyn med huset, om de bor der.

Paa arbeidsstedet kan forkyndelsen tillike foregaa for arbeidsherren eller en arbeidsformand eller, om det er et kontor, for en betjent, som er ansat der.

§ 170.

For en forretningsdrivende, som har fast forretningssted, kan forkyndelsen altid foregaa paa forretningsstedet, hvis saken reiser sig av forretningen. Træffes han ikke selv, kan forkyndelsen foregaa for en betjent, som er ansat der.

Hvis ikke noget fast forretningssted kan paavises, kan forkyndelsen foregaa paa det sidste faste forretningssted for en voksen person, som stadig er tilstede der, saafremt der ikke er gaat mer end seks maaneder, siden det sidst blev benyttet.

§ 171.

Har en person, som opholder sig her i riket, hverken bopæl eller stadig arbeidssted her, og er han ogsaa forgjæves søkt personlig, kan forkyndelsen foregaa paa hans midlertidige opholdssted for en voksen person av samme husstand eller for den, han opholder sig hos, eller for en voksen person av dennes husstand.

§ 172.

Den, som selv er part i saken, kan ikke ta imot forkyndelse for motparten.

§ 173.

Det skrift, som stevnevidnet avleverer ved forkyndelsen, forsyner han med en underskrevet paategning om, naar, hvor og for hvem forkyndelsen er foregaat. Dog er dette ikke nødvendig med indkaldelse til retsmøter, som forkyndes for de indkaldte personlig.

§ 174.

Foregaar forkyndelsen for vedkommende personlig, kan han forlange, at stevnevidnet skal læse op skriftet for ham eller si, hvad det indeholder.

Negter han at ta imot skriftet, kan stevnevidnet lægge det igjen eller lægge det ind til avhentning paa rettens kontor eller paa nærmeste poststed eller paa et andet høvelig sted. Stevnevidnet skal saavidt mulig la ham faa vite, hvor han kan faa skriftet, og si ham, at forkyndelsen er lovlig utført til trods for negtelsen. Gjælder det indkaldelse til personlig møte, skal stevnevidnet tillike saavidt mulig meddele ham indholdet av skriftet.

§ 175.

Den, som faar noget forkyndt paa en andens vegne efter §§ 169-171, skal uten ophold underrette vedkommende om forkyndelsen og overgi skriftet til ham, hvis han kan gjøre det uten utgift eller særlig besvær. Han skal straks si fra, hvis han vet om noget, som kan være til hinder for, at vedkommende i tide faar underretning.

§ 176.

Negter de, som er nævnt i §§ 169-171, at ta imot skriftet paa vedkommendes vegne, eller er de hindret fra at gi underretning, eller findes der ikke nogen, som forkyndelsen kan foregaa for, skal stevnevidnet efterlate i lukket omslag en skriftlig meddelelse om, at skriftet kan hentes paa rettens kontor eller paa nærmeste poststed eller paa et andet høvelig sted.

Er det sted, hvor forkyndelsen foregaar, stængt, eller er det av andre grunde hensigtsmæssig, skal stevnevidnet slaa meddelelsen op paa døren eller anbringe den paa anden iøinefaldende maate. Bor der folk i nærheten, bør han tillike underrette etpar av dem om forkyndelsen og opfordre dem til at gjøre vedkommende opmerksom paa den.

§ 177.

Om forkyndelsen skal stevnevidnet gi bevidnelse enten paa et eksemplar av det skrift, som er forkyndt, eller paa en avskrift av det eller i et særskilt skrift.

Bevidnelsen skal oplyse, hvem forkyndelsen er foregaat for, og naar og hvor den er utført. Er den ikke foregaat for vedkommende personlig, skal tillike de omstændigheter oplyses, som dens lovlighet avhænger av. Likeledes skal det oplyses, om mottageren har uttalt noget eller stevnevidnet ellers har faat vite noget, som kan ha betydning for spørsmaalet, om forkyndelsen er lovlig, eller om vedkommende i tide vil faa skriftet.

Blir bevidnelsen git i særskilt skrift, maa den tillike oplyse, hvem det er, som har latt forkyndelsen utføre, og det, som ellers er nødvendig for at betegne det skrift, som er forkyndt.

§ 178.

Når en forkynning etter særskilt lovbestemmelse kan foregå gjennom rekommandert brev, må en offentlig tjenestemann innlevere til tilbyder av posttjenester det eksemplar eller den avskrift som skal overleveres til vedkommende. Tjenestemannen gir skriftet eller omslaget påtegning om når det er innlevert til tilbyderen av posttjenester. § 162 siste ledd gjelder tilsvarende.

Forkynningen ansees for utført to uker etter innleveringen til tilbyderen av posttjenester, hvis ikke vedkommende har fått brevet tidligere.

Reglene i denne paragraf gjelder ikke forkynning etter § 163 a.

§ 179.

Forkyndelse kan foregaa underhaanden, naar den, som skal ha forkyndelsen, gir bevis for, at han har faat skriftet.

Mellom offentlige tjenestemenn og advokater er en skriftlig erkjennelse bevis nok.

Ellers må underskriften være bevitnet av en dommer, notarius, advokat eller et stevnevitne.

Erkjendelsen bør være datert. Skrives den særskilt, bør den tydelig betegne det skrift, som er mottat, og oplyse, hvem det er, som lar forkyndelsen utføre. Denne pligter paa begjæring at gi skriftlig erkjendelse for, at han har latt forkyndelsen utføre.

§ 180.

Forkyndelse i utlandet for norske offentlige tjenestemænd, som er ansat der, kan foregaa gjennem deres foresatte.

Forkyndelse for norske militære i tjeneste utenfor rikets grænser foregaar gjennem deres foresatte.

Ellers foregår forkynnelse for personer, som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet, på den måte, som der er hjemlet, eller gjennom vedkommende norske utenriksstasjon, hvis den fremmede lovgivning ikke er til hinder. Dokumenter som skal forkynnes av norsk utenriksstasjon, kan forkynnes postalt etter reglene i § 163 a første ledd første punktum.

Naar begjæring fra en ret er nødvendig for at faa utført en forkyndelse, kan enhver ret utfærdige begjæringen.

§ 181.

Kan forkynnelse ikke gjennomføres etter bestemmelsene i dette kapittel, kan retten i sivile saker bestemme at det som skal forkynnes skal stilles til rådighet ved rettens kontor eller hos annen offentlig myndighet eller på annet sted. En melding om dette og om det sentrale innholdet skal kunngjøres på rettsstedet.

Gjelder forkynningen et dokument hvorved sak reises, skal det så vidt mulig også gis melding om at dokumentet kan hentes på rettens kontor på vedkommendes siste kjente oppholdssted. Dokumentene skal helt eller delvis gjengis i Norsk lysingsblad og i en eller flere aviser som er alminnelig lest på det siste kjente bosted eller oppholdssted i Norge eller i utlandet. Har retten opplysninger om hvor vedkommende kan oppholde seg, bør vedkommende dessuten forsøkes varslet ved rekommandert brev eller ved kunngjøring i avis som er alminnelig lest på stedet.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om adgangen til å kunngjøre meldinger på nettsted i tillegg til eller i stedet for kunngjøring etter bestemmelsene foran.

Forkynning etter denne bestemmelse anses gjennomført fire uker etter offentlig kunngjøring på rettsstedet eller på nettsted, hvis ikke retten har besluttet en lenger tid for forkynning eller mottakeren tidligere har meldt seg og mottatt dokumentet.

§ 182.

Om forkyndelsen skal den, som har forlangt den, i tide faa meddelelse, ledsaget av de dokumenter, som hører til.

Har forkyndelse ikke kunnet foregaa, skal han uten ophold faa meddelelse om det, som er foretat, og om grunden til, at forkyndelsen ikke har kunnet utføres.

Er det skrift, som skal avleveres, lagt ind til avhentning paa et offentlig kontor, skal dette gi meddelelse, hvis skriftet blir hentet.

§ 183.

Selv om der har været feil ved iverksættelsen av en forkyndelse, er den lovlig, naar det avleverte skrift er kommet frem til rette vedkommende. I saa fald ansees forkyndelsen for utført paa det tidspunkt, da han bevislig har faat skriftet.

§ 184.

Naar den, som skal ha en forkyndelse, ikke har kjendt bopæl eller opholdsted, pligter politiet at foreta undersøkelse, hvis en ret forlanger det.

§ 185.

Er en forkynning ikke foregått for vedkommende personlig ved stevnevitne, og er det av stor betydning at den kommer riktig frem, skal vedkommende søkes underrettet om forkynningen dersom det kan gjøres i tide.

§ 186.

Naar noget skal meddeles, og loven ikke paabyr forkyndelse, skal meddelelse gives paa den maate, som i hvert tilfælde findes hensigtsmæssigst.

Bevidnelse av en offentlig myndighet eller vedkommendes skriftlige erkjendelse er bevis for, at meddelelsen er git. Motbevis er ikke utelukket.

§ 187.

Meddelelse, som gives til vedkommende personlig i et retsmøte om indholdet av retsboken, træder istedenfor forkyndelse, hvis ikke andet er bestemt ved lov. Dog skal vedkommende spørges, om han forlanger en skriftlig gjengivelse; i saa fald meddeles denne om mulig inden 24 timer.

§ 188.

Naar en offentlig myndighet forlanger det, skal Posten Norge AS sørge for, at brev, som gjælder retssaker, blir bragt til adressaten, selv om brev ellers ikke bringes om til adressaterne paa vedkommende sted.

§ 189.

Telegraf kan brukes til at avgi skriftlige meddelelser, begjæringer og erklæringer til retten efter nærmere bestemmelse av Kongen.

§ 190.

Nærmere regler om forkyndelser og meddelelser kan Kongen gi.

§ 191.

For staten er det statsministeren eller vedkommende departementschef, som tar imot forkyndelser og meddelelser; for en fylkeskommune er det fylkesordføreren; for en kommune er det ordføreren.

For offentlige indretninger og for stiftelser, sparebanker, foreninger, selskaper, samvirkeforetak, statsforetak eller boer mottages forkyndelser og meddelelser av den, som styrer deres anliggender eller, hvis de styres av flere i forening, av styrets formand. Er der ingen formand, kan de rettes til ethvert medlem av styret.

Disse bestemmelser gjælder ikke, hvis andet er bestemt ved lov.

§ 192.

Den, som har prokura eller anden almindelig fuldmagt til at vareta fuldmagtsgiverens anliggender, kan ta imot forkyndelser og meddelelser paa hans vegne i retssaker, som falder indenfor fuldmagtens omraade.

§ 193.

Naar en part har git almindelig procesfuldmagt for en sak, kan forkyndelser og meddelelser i denne sak rettes til procesfuldmægtigen, hvis ikke andet er bestemt ved lov.

Forkynnelser og meddelelser om anke mot avgjørelser som avslutter en sak eller en selvstendig del av en sak, eller om oppfriskning eller gjenåpning kan ikke rettes til prosessfullmektigen, med mindre prosessfullmakten uttrykkelig hjemler det eller tillike bemyndiger til å foreta de nevnte rettergangsskritt. Det samme gjælder om forkyndelser og meddelelser i anledning av fuldbyrdelse av en dom eller kjendelse.

Når innkalling til et rettsmøte forkynnes for en part personlig, skal hans prosessfullmektig gis meddelelse om møtet.

§ 194.

Har nogen git en anden fuldmagt til at ta imot forkyndelser og meddelelser i sit sted, kan forkyndelser og meddelelser rettes til fuldmægtigen, naar det gjælder saker, som parterne har fri raadighet over. Viser det sig eller gir omstændighetene grund til at tro, at en forkyndelse ikke paa denne maate er naadd frem til fuldmagtsgiveren, bør retten underrette ham om forkyndelsen, hvis det kan gjøres i tide.

I saker, som parterne ikke har fri raadighet over, kan saadan fuldmagt bare gives, hvis retten godkjender det. Godkjendelsen kan naarsomhelst tilbakekaldes.

§ 195.

Hvis en part ikke her i riket har bopæl eller fast arbeidssted eller forretningssted, hvor forkyndelse kan foregaa efter reglerne i §§ 168, 169 og 170 første led, og han heller ikke har en procesfuldmægtig, som har bopæl eller kontor paa retsstedet eller i nærheten av det, kan retten, om nødvendig gjennem forkyndelse, paalægge ham at opgi inden en fastsat frist en person, som er bosat paa retsstedet eller i nærheten av det, til hvem forkyndelser og meddelelser under saken kan rettes. Rettens beslutning kan ikke angripes.

Forpliktelsen varer til saken er avgjort ved rettskraftig dom. Etterkommer parten ikke forpliktelsen, kan forkynningen foregå gjennom rekommandert brev til partens siste kjente adresse, og forkynningen ansees da for utført når brevet er innlevert til tilbyder av posttjenester.

§ 196.

Naar en part eller hans lovlige stedfortræder eller procesfuldmægtig eller nogen anden, som forkyndelser og meddelelser kan rettes til efter §§ 191, 192, 194 eller 195, skifter bopæl under en sak, maa hans nye bopæl meldes for retten. Unnlates det, kan forkynning foregå på hans tidligere bopel etter § 163 a eller § 176, medmindre hans nye bopel på forhånd er kjent, eller det vites å være anledning til å forkynne på stadig arbeidssted.

§ 197.

I straffesaker faar bestemmelserne i §§ 193-196 bare anvendelse paa den private saksøker og den fornærmede, som har sluttet sig til forfølgningen.

Forkynning av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling i straffesaker kan sendes til siktedes offentlig oppnevnte forsvarer med anmodning om at denne forestår forkynning overfor siktede etter reglene i § 179.

§ 197 a.

Skriftlig kommunikasjon med domstolene kan skje elektronisk når den tekniske løsningen som benyttes er betryggende.

Kreves det med hjemmel i lov underskrift på dokumenter som skal kommuniseres elektronisk, er elektronisk signering likestilt med underskrift når den tekniske løsningen som benyttes sikrer notoritet for signaturen. Det samme gjelder der det med hjemmel i lov kreves underskrift på rettens skriftlige avgjørelser, rettsforlik og rettsbøker.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om hva som kan anses som en betryggende teknisk løsning og at bruk av bestemte elektroniske løsninger skal være obligatorisk i skriftlig kommunikasjon med domstolene.

Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra lovbestemte krav til skriftlig kommunikasjon med domstolene når kommunikasjonen skjer elektronisk.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om elektronisk kommunikasjon med domstolene, herunder regler om signering og fremgangsmåter for signering, integritet og konfidensialitet og regler som stiller krav til produkter, tjenester og standarder som er nødvendige for slik kommunikasjon.

10de kapitel. Rettergangsstraffer og ansvar i anledning av retssaker.

§ 198.

Den, som under et retsmøte forstyrrer forhandlingen eller kommer med upassende uttalelser eller utilbørlige personlige angrep eller forøvrig krænker domstolens værdighet, eller som ikke lyder et paabud fra retten eller dens formand, kan straffes med bøter.

Det samme gjælder den, som i et processkrift kommer med fornærmelser mot retten eller med andre usømmelige uttalelser.

Med bøter straffes også den som foretar fotografering eller opptak i strid med forskriftene i § 131 a, eller som offentliggjør et bilde eller opptak tatt i strid med disse forskrifter.

Straf efter denne paragraf er ikke til hinder for, at gjerningen forfølges paa sedvanlig maate, men kommer i betragtning ved strafutmaalingen.

§ 199.

Med bøter straffes den som bevirker at noe som er forhandlet i rettsmøte for lukkede dører, og som skal holdes hemmelig, blir kjent for uvedkommende, eller at noe blir gjengitt offentlig i strid med § 129 eller § 130.

§ 200.

En offentlig tjenestemann, prosessfullmektig, rettslig medhjelper eller privat antatt forsvarer, som gjør sig skyldig i forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang, tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring, kan straffes med bøter og helt eller delvis ilegges erstatning til den skadelidte.

Staten indestaar for det erstatningsansvar, som ilægges en offentlig tjenestemand. Dog hefter staten ikke overfor sigtede for det ansvar, som en offentlig forsvarer paadrar sig, naar han er opnævnt efter begjæring av sigtede uten at være fast antat for retskredsen.

Erstatningssøksmål om en tjenestemanns eller det offentliges ansvar i anledning av rettslige avgjørelser kan ikke reises uten atavgjørelsen er opphevet eller forandret,avgjørelsen er bortfalt med den virkning at rettidig anke mot den ikke kunne tas under behandling eller avgjøres, ellertjenestemannen ved dom er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen.

avgjørelsen er opphevet eller forandret,

avgjørelsen er bortfalt med den virkning at rettidig anke mot den ikke kunne tas under behandling eller avgjøres, eller

tjenestemannen ved dom er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen.

For krav om at staten erstatter sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling, gjelder tvisteloven § 20-12.

§ 201.

Finder en høiere ret, at den lavere ret har begaat en aapenbar feil i avgjørelsen, kan den paalægge den skyldige dommer helt eller delvis at utrede de økede omkostninger, som derved er voldt.

§ 202.

En part som åpenbart uten grunn har anlagt søksmål eller latt det komme til søksmål eller erklært anke over dom eller begjært opfriskning eller gjenåpning, skal pålegges å erstatte det offentlige helt eller delvis utgiftene ved saken; ved siden herav kan han straffes med bøter.

Det samme gjælder en partshjelper, stedfortreder, procesfuldmægtig eller retslig medhjælper.

Straff av bøter kan også ilegges en part, partshjelper, stedfortreder, prosessfullmektig eller rettslig medhjelper, når han unødig vidløftiggjør saken, eller når han ved falske eller åpenbart intetsigende påstander eller påskudd eller ved annen uredelighet har søkt å hindre sakens rette oplysning eller å trekke den utilbørlig i langdrag.

Disse bestemmelser gjælder ikke den sigtede i en sak, som angaar straf, og heller ikke paatalemyndigheten.

§ 203.

Den, som aapenbart uten grund har erklært anke over kjennelse eller beslutning, kan straffes med bøter. Hvis anken efter loven har opsættende virkning, kan det ogsaa paalægges ham helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt ved utsættelsen. § 202 andet led faar tilsvarende anvendelse.

§ 204.

Har en part mot bedre vitende bevirket innledning av tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring, kan vedkommende straffes med bøter. Det samme gjælder, hvis han ved falske eller aapenbart intetsigende paastande eller paaskud eller ved anden uredelighet har søkt at hindre fuldbyrdelsessakens rette oplysning eller at uthale eller lægge hindringer i veien for fuldbyrdelsen. § 202 andet led faar tilsvarende anvendelse.

§ 205.

Uteblir et vidne uten gyldig fravær, eller har det forsømt at melde sit fravær i tide, eller forlater det retsstedet uten tilladelse, før møtet er slut, kan det straffes med bøter og paalægges helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt.

Har vidnet faat ny indkaldelse eller opfordring til at møte, og det uteblir igjen, kan det ilægges straf og erstatningsansvar én gang til.

Like med uteblivelse uten gyldig fravær regnes det, at et vidne maa vises bort, fordi det er beruset.

§ 206.

Negter et vidne at avgi forklaring eller at avlægge forsikring, og det ikke opgir nogen grund eller bare opgir en grund, som er forkastet ved retskraftig kjendelse, kan det straffes med bøter og paalegges helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt. Straffes med bøter kan dessuten den som i en sak om utlegg eller arrest unnlater å gi namsmyndigheten opplysninger som vedkommende er pålagt å gi etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 annet ledd.

Straf og erstatningsansvar kan ikke ilægges mer end to ganger, om negtelsen gjentages i samme sak eller overfor væsentlig samme bevisgjenstand.

§ 207.

Unnlater eller nekter et vitne å etterkomme et pålegg fra retten om å undersøke registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, brev eller andre ting eller å gjøre og ta med seg opptegnelser, regnes det likt med uteblivelse uten gyldig fravær.

§ 208.

Negter en sakkyndig eller en retstolk at overta hvervet, og han ikke opgir nogen grund eller bare opgir en grund, som er forkastet ved retskraftig kjendelse, eller uteblir han fra et retsmøte uten gyldig fravær eller uten at melde sit fravær i tide, eller forlater han retsstedet uten tilladelse, før møtet er slut, eller gjør han sig skyldig i andet forsømmelig eller utilbørlig forhold, kan han straffes med bøter og paalægges helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt.

§ 209.

Undlater nogen, som ikke er part, at efterkomme et paalæg fra retten om at fremlægge eller gi tilgang til realbevis, og han ikke opgir nogen grund eller bare opgir en grund, som er forkastet ved retskraftig kjendelse, kan han ilægges straf og erstatningsansvar efter samme regler som for negtet vidnesbyrd.

§ 210.

Straf og erstatningsansvar efter §§ 205, 206, 207 og 209 kan ogsaa ilægges parter og stedfortredere, naar de efter tvisteloven § 23-1 eller § 23-2 pligter at møte, avgi forklaring eller forsikring, eller naar de efter samme lovs § 26-8 annet ledd pligter at fremlægge eller gi tilgang til realbevis. Straff etter § 206 kan også ilegges en saksøkt som i en sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring unnlater å gi namsmyndighetene opplysninger som vedkommende er pålagt å gi etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7 første ledd.

§ 211.

Dersom vitner, sakkyndige og rettstolker ved rettsstridig adferd under rettergang, tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring volder en part omkostninger i andre tilfeller enn nevnt i §§ 205 til 209, kan de pålegges å erstatte omkostningene helt eller delvis.

§ 212.

Negter nogen, som er nævnt i §§ 169-171, at ta imot forkyndelse paa en andens vegne, eller undlater han at gjøre det, som paaligger ham efter § 175, kan han straffes med bøter og paalægges helt eller delvis at erstatte de omkostninger, som er voldt.

§ 213.

Naar det ikke gjælder dommere, kan enhver ret, som har med saken at gjøre, ilægge straf og erstatning efter dette kapitel uten særskilt søksmaal eller tiltale. I de tilfælde, som er nævnt i § 200, kan domstolen ogsaa ilægge bøter efter andre straffebestemmelser. Forliksrådet kan ikke ilegge straff eller erstatning etter dette kapitlet. Spørsmål om ansvar i anledning en sak for forliksrådet kan bringes inn for tingretten.

Dommere kan ilægges saadant ansvar av høiere ret uten særskilt søksmaal eller tiltale.

Hvis de lovbrud, som er nævnt i § 200 og §§ 205-212, er begaat ved en anden ret end den, som har hovedsaken til behandling, kan det overlates til den at ilægge erstatningsansvar.

Spørsmål om ansvar i anledning av en sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring for namsmannen kan bringes inn for tingretten.

Spørsmål om ansvar i anledning av etterforskning kan bringes inn for tingretten på stedet for den påklagede handling, såfremt det ikke er noen annen rett som spørsmålet kan bringes inn for etter foranstående regler.

§ 214.

Straf og erstatning til det offentlige og erstatning til sigtede i en sak, som angaar straf, ilægger retten av eget tiltak eller efter begjæring, men andet erstatningsansvar bare efter begjæring fra den skadelidende. Avgjørelsen træffes i dommen eller i den kjendelse, som avslutter saken, eller naar det ikke gjælder §§ 201-203, ved særskilt kjendelse under saken.

Ogsaa efter sakens slutning kan ansvarsspørsmaalet avgjøres uten særskilt søksmaal eller tiltale, naar det gjælder retsstridig forhold av en procesfuldmægtig, retslig medhjælper eller privat forsvarer overfor parten, og begjæring fremsættes senest en maaned efter sakens slutning.

Spørsmål om ansvar for rettsstridig adferd eller forsømmelse under tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring kan bringes inn senest en måned, etter at fullbyrdelsen ble avsluttet eller innstilt.

Ogsaa i de to sidstnævnte tilfælde træffes avgjørelsen ved kjendelse.

§ 215.

Før nogen blir ilagt straf eller erstatning uten særskilt søksmaal eller tiltale, skal han saavidt mulig faa anledning til at uttale sig. Dette gjælder dog ikke straf efter § 202 første og andet led og § 203 og straf eller erstatning paa grund av uteblivelse.

Kjendelse, som ilægger en fraværende ansvar for uteblivelse, kan omgjøres, naar begjæring fremsættes inden 2 uker.

§ 216.

Hvis ansvarsspørsmaalet ikke uten vanskelighet eller ophold kan bli tilstrækkelig oplyst uten særskilt søksmaal eller tiltale, kan retten undlate at avgjøre det.

Handles der om straf eller erstatning til det offentlige, kan retten i saa fald gjøre indberetning til paatalemyndigheten. Det samme gjælder, hvis der er spørsmaal om ansvar, som retten ikke kan ilægge efter reglerne i dette kapitel.

Hvis ansvarsspørsmaalet ikke blir reist paa den maate, som er nævnt i § 214, eller hvis det ikke blir avgjort, kan det gjøres til gjenstand for særskilt sak i andre tilfælde, end §§ 202 og 203 nævner.

§ 217.

Avgjørelser, som ilægger straf eller erstatning paa den maate, dette kapitel tillater, eller som forkaster en begjæring om at ilægge erstatning eller straf i andre tilfælde, end §§ 202 og 203 nævner, kan ankes. Hvis saken er avgjort ved dom, er bevisbedømmelsen i hovedsaken bindende for ankedomstolen.

Bringes hovedsaken ind for høiere ret, kan denne helt eller delvis ophæve straffen eller erstatningen, hvis dette følger av utfaldet i ankesaken eller av rettens avgjørelse av retsspørsmaal eller av dens bedømmelse av bevislighetene i saken, naar de kan prøves av den høiere ret.

Ankes en kjendelse, som ilægger nogen straf, fordi han har negtet at efterkomme en retsavgjørelse, kan ankedomstolen ogsaa prøve rigtigheten av den avgjørelse, som ikke er efterkommet.

§ 217 a.

Hvis en advokat eller advokatfullmektig ilegges straff eller erstatning etter dette kapittelet, skal den domstol som avgjør spørsmålet om straff eller erstatning, varsle Advokattilsynet om avgjørelsen. Det skal opplyses om avgjørelsen er rettskraftig.

11te kapitel. Om advokater.

§ 218.