Lov om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land

Del A

§ 1.

Straffeforfølging av lovbrudd som omfattes av den europeiske konvensjon 15 mai 1972 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land, kan skje i samsvar med reglene i del I-IV i konvensjonen, jfr. Del C i denne lov. Reglene i artikkel 23 skal likevel ikke gjelde.

§ 2.

Vedtak i samsvar med artiklene 6-12 i konvensjonen om overføring av straffeforfølging til en fremmed stat og avgjørelse av en anmodning fra en fremmed stat om overføring av straffeforfølging til Norge hører under Riksadvokaten. Det samme gjelder vedtak i samsvar med artiklene 31 og 32 i konvensjonen om at straffeforfølging skal finne sted i Norge eller en fremmed stat.

Kongen kan bestemme at vedtak som nevnt i første ledd skal høre under en annen tjenestemann i påtalemyndigheten som ville kunne reise tiltale for det lovbrudd det er spørsmål om.

§ 3.

Er grunnlaget for overføringen av straffeforfølgingen til Norge i samsvar med konvensjonens artikkel 7 nr. 1 at den påståtte handling ville vært et lovbrudd om den var begått her i landet, og at gjerningsmannen i så fall kunne vært pålagt en sanksjon etter norsk lov, skal norsk straffelovgivning gjelde også ved den seinere behandling av saken under disse forutsetninger.

§ 4.

Saker som forfølges her i landet, behandles etter straffeprosesslovens regler når ikke annet er fastsatt i konvensjonen eller bestemmelser gitt i medhold av loven her.

§ 5.

Kongen kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven. Han kan på grunnlag av gjensidighet bestemme at loven også skal gjelde i forholdet mellom Norge og en stat som ikke er tilsluttet konvensjonen.

§ 6.

Loven gjelder bare handlinger som er foretatt etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom Norge og den fremmede stat.

§ 7.

Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.1

Del B

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres disse endringer: – – –

Del C

I den europeiske konvensjon 15. mai 1972 om overføring av straffesaker lyder følgende bestemmelser slik:1

Del I. Definisjoner

Art 1.

I denne konvensjonomfatter «lovbrudd» handlinger som omfattes av straffelovgivningen og handlinger som omfattes av de bestemmelser som er oppreknet i vedlegg III til denne konvensjon, forutsatt at i tilfelle en administrativ myndighet er kompetent til å behandle lovbruddet, må det være adgang for vedkommende person til å få saken prøvd av en domstol;betyr «sanksjon» enhver straff eller annen åtgjerd som en person dømmes til eller pålegges i anledning av et lovbrudd eller i anledning av en krenking av de bestmmelser som er oppreknet i vedlegg III.

omfatter «lovbrudd» handlinger som omfattes av straffelovgivningen og handlinger som omfattes av de bestemmelser som er oppreknet i vedlegg III til denne konvensjon, forutsatt at i tilfelle en administrativ myndighet er kompetent til å behandle lovbruddet, må det være adgang for vedkommende person til å få saken prøvd av en domstol;

betyr «sanksjon» enhver straff eller annen åtgjerd som en person dømmes til eller pålegges i anledning av et lovbrudd eller i anledning av en krenking av de bestmmelser som er oppreknet i vedlegg III.

Del II. Kompetanse

Art 2.

Art 3.

Enhver kontraherende stat som etter sin egen lovgivning er kompetent til å forfølge et lovbrudd, kan med henblikk på å anvende denne konvensjon frafalle eller unnlate straffeforfølging mot en mistenkt som er eller vil bli forfulgt for samme lovbrudd av en annen kontraherende stat. Enhver slik beslutning om å frafalle eller unnlate straffeforfølging skal, under hensyn til artikkel 21 nr. 2, være foreløpig, inntil det er truffet endelig beslutning i den annen kontraherende stat.

Art 4.

Den anmodete stat skal innstille straffeforfølging som utelukkende bygger på artikkel 2 når den får kjennskap om at retten til å straffedømme er bortfalt etter den anmodende stats lovgivning av andre grunner enn foreldelse. For foreldelse gjelder de særlige regler i artiklene 10 (c), 11 (f) og (g), 22, 23 og 26.

Art 5.

Bestemmelsene i del III i denne konvensjon begrenser ikke den kompetanse som den anmodete stat har til straffeforfølging etter sin nasjonale lovgivning.

Del III. Overføring av straffeforfølging

Kapittel 1. Anmodning om straffeforfølging

Art 6.

Art 7.

Art 8.

Art 9.

Art 10.

Den anmodete stat skal ikke treffe noen tiltak i anledning av anmodningen:dersom anmodningen ikke er i samsvar med reglene i artikkel 6 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1;dersom det ville være i strid med reglene i artikkel 35 å innlede straffeforfølging;dersom foreldelsesfristen for straffeforfølging allerede er utløpt i den anmodete stat i samsvar med denne stats lovgivning da anmodningen framsettes.

dersom anmodningen ikke er i samsvar med reglene i artikkel 6 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1;

dersom det ville være i strid med reglene i artikkel 35 å innlede straffeforfølging;

dersom foreldelsesfristen for straffeforfølging allerede er utløpt i den anmodete stat i samsvar med denne stats lovgivning da anmodningen framsettes.

Art 11.

Unntatt i tilfelle som er nevnt i artikkel 10, kan den anmodete stat bare avslå anmodningen helt eller delvis i følgende tilfelle:dersom den finner at grunnlaget for anmodningen etter artikkel 8 er utilstrekkelig;dersom den mistenkte person ikke er bosatt i den anmodete stat;dersom den mistenkte person ikke er borger av den anmodete stat og ikke var bosatt på denne stats territorium på det tidspunkt lovbruddet ble begått;dersom den finner at det lovbrudd som anmodningen om straffeforfølging gjelder, er et lovbrudd av politisk natur eller et rent militært eller fiskalt lovbrudd;dersom den finner at det er vektige grunner for å anta at anmodningen om straffeforfølging skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;dersom dens egen lovgivning, uavhengig av anmodningen, kan anvendes på lovbruddet, og straffeforfølging var foreldet etter denne lovgivning da anmodningen om straffeforfølging ble mottatt; regelen i artikkel 26 nr. 2 gjelder ikke i et slikt tilfelle;dersom dens kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, og straffeforfølging ville vært foreldet etter dens lovgivning da anmodningen ble mottatt, selv når det tas hensyn til den forlenging av tidsfristen med 6 måneder som er fastsatt i artikkel 23;dersom lovbruddet ble begått utenfor den anmodende stats territorium;dersom straffeforfølging ville være i strid med den anmodete stats internasjonale forpliktelser;dersom straffeforfølging ville være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i den anmodete stat;dersom den anmodende stat har brutt noen av de regler om saksbehandlingen som er fastsatt i denne konvensjon.

dersom den finner at grunnlaget for anmodningen etter artikkel 8 er utilstrekkelig;

dersom den mistenkte person ikke er bosatt i den anmodete stat;

dersom den mistenkte person ikke er borger av den anmodete stat og ikke var bosatt på denne stats territorium på det tidspunkt lovbruddet ble begått;

dersom den finner at det lovbrudd som anmodningen om straffeforfølging gjelder, er et lovbrudd av politisk natur eller et rent militært eller fiskalt lovbrudd;

dersom den finner at det er vektige grunner for å anta at anmodningen om straffeforfølging skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;

dersom dens egen lovgivning, uavhengig av anmodningen, kan anvendes på lovbruddet, og straffeforfølging var foreldet etter denne lovgivning da anmodningen om straffeforfølging ble mottatt; regelen i artikkel 26 nr. 2 gjelder ikke i et slikt tilfelle;

dersom dens kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, og straffeforfølging ville vært foreldet etter dens lovgivning da anmodningen ble mottatt, selv når det tas hensyn til den forlenging av tidsfristen med 6 måneder som er fastsatt i artikkel 23;

dersom lovbruddet ble begått utenfor den anmodende stats territorium;

dersom straffeforfølging ville være i strid med den anmodete stats internasjonale forpliktelser;

dersom straffeforfølging ville være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i den anmodete stat;

dersom den anmodende stat har brutt noen av de regler om saksbehandlingen som er fastsatt i denne konvensjon.

Art 12.

Kapittel 2. Framgangsmåten ved overføring

Art 13.

Art 14.

Dersom en kontraherende stat finner at de opplysninger som er gitt av en annen kontraherende stat ikke er tilstrekkelige til at den kan anvende denne konvensjon, skal den be om nødvendige tilleggsopplysninger. Den kan fastsette en frist for å motta slike opplysninger.

Art 15.

Art 16.

Art 17.

Dersom den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal denne stat underrette den mistenkte person om anmodningen om straffeforfølging med sikte på at han kan få høve til å framlegge sine synspunkter før denne har avgjort anmodningen.

Art 18.

Art 19.

Dokumenter oversendt som et ledd i anvendelsen av denne konvensjon behøver ikke å legaliseres.

Art 20.

De kontraherende parter skal ikke kreve refusjon av hverandre for noen utgifter som følge av anvendelsen av denne konvensjon.

Kapittel 3. Virkningene i den anmodende stat av en anmodning om straffeforfølging

Art 21.

Art 22.

En anmodning om straffeforfølging framsatt i samsvar med reglene i denne del, medfører at foreldelsesfristen for straffeforfølging forlenges med 6 måneder.

Kapittel 4. Virkningene i den anmodete stat av en anmodning om straffeforfølging

Art 23.

Dersom den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal foreldelsesfristen i denne stat forlenges med 6 måneder.

Art 24.

Art 25.

Den sanksjon som skal anvendes overfor lovbruddet i den anmodete stat, er den sanksjon som er fastsatt i dens egen lovgivning, med mindre denne lovgivning fastsetter noe annet. Når den anmodete stats kompetanse utelukkende bygger på artikkel 2, skal den sanksjon som fastsettes i denne stat ikke være strengere enn den som er fastsatt i den anmodende stats lovgivning.

Art 26.

Kapittel 5. Midlertidige tvangsmidler i den anmodete stat

Art 27.

Art 28.

Når en anmodning om straffeforfølging sammen med de dokumenter som er nevnt i artikkel 15 nr. 1 mottas, skal den anmodete stat ha kompetanse til å anvende alle de midlertidige tvangsmidler som kunne vært anvendt etter dens egen lovgivning dersom lovbruddet som anmodningen om overføring gjelder, var begått på dens eget territorium, herunder varetektfengsel av den mistenkte person og beslag av eiendom.

Art 29.

Del IV. Rettsforfølging i flere stater

Art 30.

Art 31.

Art 32.

Av hensyn til oppklaringen av saken og med sikte på å komme fram til en riktig sanksjon, skal de stater det gjelder undersøke om det er hensiktsmessig at en av dem alene foretar straffeforfølgingen, og i tilfelle søke å komme til enighet om hvem dette bør være, når:flere lovbrudd som er av forskjellig karakter, og som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater, enten tilskrives en enkelt person eller flere personer som har handlet i fellesskap;ett enkelt lovbrudd som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater tilskrives flere personer som har handlet i fellesskap.

flere lovbrudd som er av forskjellig karakter, og som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater, enten tilskrives en enkelt person eller flere personer som har handlet i fellesskap;

ett enkelt lovbrudd som omfattes av straffelovgivningen i hver av disse stater tilskrives flere personer som har handlet i fellesskap.

Art 33.

Alle avgjørelser i samsvar med artikkel 31 nr. 1 og artikkel 32 har i forholdet mellom de stater det gjelder de samme virkninger som en overføring av straffeforfølgingen i medhold av denne konvensjon. En stat som frafaller straffeforfølgingen anses for å ha overført den til en annen stat.

Art 34.

De regler om framgangsmåten ved overføring som er fastsatt i Del III kapittel 2 gjelder i det omfang som de er forenlige med reglene i Del IV.