Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven)

Kapittel I. Virkeområde.

§ 1.

§ 2.

Ved gjensidighet kan Kongen bestemme at reglene i loven her om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar eller tilbakelevering av barn også skal gjelde i forhold til stat som ikke er tilsluttet Europarådkonvensjonen eller Haag-konvensjonen.

§ 3.

Med avgjørelse menes i loven her dom, kjennelse, beslutning eller vedtak som er truffet av domstol eller annet offentlig organ. Det samme gjelder for avtale som er godkjent av kompetent offentlig organ.

§ 4.

Loven gjelder for barn som ikke har fylt 16 år.

§ 5.

Kapittel II. Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar m v etter Europarådkonvensjonen.

§ 6.

§ 7.

Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelse som nevnt i § 6 skal ikke finne sted, dersom:dette vil være klart uforenlig med de grunnleggende prinsipper i norsk rett om familie og barns rettsforholdavgjørelsen på grunn av endrete forhold åpenbart ikke lenger er i samsvar med barnets beste. Som endrete forhold reknes blant annet den tid som har gått siden avgjørelsen ble truffet, men ikke bare endring som har skjedd i barnets oppholdssted etter den ulovlige bortføringbarnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger eller hadde bosted her i landet uten samtidig å ha noen slik tilknytning til opphavsstatenbarnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger både her i landet og i opphavsstaten og hadde sitt bosted her i landetbarnet ifølge loven i den stat hvor det er statsborger eller har bosted, har rett til selv å bestemme hvor det skal bo, elleravgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet her i landet i sak som er påbegynt før søknaden om anerkjennelse eller fullbyrding ble satt fram, og avslaget er i samsvar med barnets beste. En avgjørelse som er truffet i en tredje stat og som kan fullbyrdes her i landet, likestilles med avgjørelse truffet her i landet.

dette vil være klart uforenlig med de grunnleggende prinsipper i norsk rett om familie og barns rettsforhold

avgjørelsen på grunn av endrete forhold åpenbart ikke lenger er i samsvar med barnets beste. Som endrete forhold reknes blant annet den tid som har gått siden avgjørelsen ble truffet, men ikke bare endring som har skjedd i barnets oppholdssted etter den ulovlige bortføring

barnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger eller hadde bosted her i landet uten samtidig å ha noen slik tilknytning til opphavsstaten

barnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger både her i landet og i opphavsstaten og hadde sitt bosted her i landet

barnet ifølge loven i den stat hvor det er statsborger eller har bosted, har rett til selv å bestemme hvor det skal bo, eller

avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet her i landet i sak som er påbegynt før søknaden om anerkjennelse eller fullbyrding ble satt fram, og avslaget er i samsvar med barnets beste. En avgjørelse som er truffet i en tredje stat og som kan fullbyrdes her i landet, likestilles med avgjørelse truffet her i landet.

§ 8.

En avgjørelse i sak etter § 6 som er truffet uten at saksøkte eller saksøktes juridiske representant var til stede, skal bare anerkjennes eller fullbyrdes når følgende vilkår er oppfylt:Saksøkte har fått forkynt stevning eller tilsvarende dokument med tilstrekkelig tid til å avgi tilsvar. Det kravet gjelder likevel ikke når årsaken til manglende eller forsinket forkynning er at saksøkte har holdt sitt oppholdssted hemmelig for motparten.Den myndighet som har truffet avgjørelsen, har bygd sin kompetanse enten på saksøktes bosted, på barnets foreldres siste felles bosted så lenge en av foreldrene fortsatt bor der, eller på barnets bosted.

Saksøkte har fått forkynt stevning eller tilsvarende dokument med tilstrekkelig tid til å avgi tilsvar. Det kravet gjelder likevel ikke når årsaken til manglende eller forsinket forkynning er at saksøkte har holdt sitt oppholdssted hemmelig for motparten.

Den myndighet som har truffet avgjørelsen, har bygd sin kompetanse enten på saksøktes bosted, på barnets foreldres siste felles bosted så lenge en av foreldrene fortsatt bor der, eller på barnets bosted.

§ 9.

§ 10.

I forbindelse med anerkjennelse og tvangsfullbyrding av samværsrett, jf § 6, kan det stilles vilkår for gjennomføringen av samværsretten.

Kapittel III. Tilbakelevering av bortførte barn etter Haag-konvensjonen.

§ 11.

§ 12.

Tilbakelevering av barn etter § 11 kan nektes dersom:det når begjæring om tilbakelevering ble framsatt for retten har gått minst ett år fra den ulovlige bortføring eller tilbakeholdelse fant sted, og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljødet er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtasbarnet selv motsetter seg tilbakeleveringen, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets meningden person, institusjon eller instans som hadde omsorgen for barnet, faktisk ikke utøvde retten til foreldreansvar på den tid da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller hadde samtykket i eller på et senere tidspunkt godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsendet ikke er forenlig med grunnleggende prinsipper her i landet om vernet av menneskerettighetene å beslutte tilbakelevering.

det når begjæring om tilbakelevering ble framsatt for retten har gått minst ett år fra den ulovlige bortføring eller tilbakeholdelse fant sted, og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø

det er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtas

barnet selv motsetter seg tilbakeleveringen, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening

den person, institusjon eller instans som hadde omsorgen for barnet, faktisk ikke utøvde retten til foreldreansvar på den tid da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller hadde samtykket i eller på et senere tidspunkt godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen

det ikke er forenlig med grunnleggende prinsipper her i landet om vernet av menneskerettighetene å beslutte tilbakelevering.

Kapittel IV. Saksbehandlingen.

§ 13.

§ 14.

Begjæring om fullbyrding av en avgjørelse som nevnt i § 6 skal være ledsaget av en kopi av avgjørelsen, og dersom det framgår at avgjørelsen er truffet under saksøktes fravær i saken, et dokument som viser om saksøkte har fått forkynt eller på annen tilbørlig måte er blitt gjort kjent med stevningen eller tilsvarende dokument. Begjæringen skal også ledsages av et dokument som viser at avgjørelsen kan tvangsfullbyrdes i opphavsstaten, og gi opplysning om hvor barnet må antas å befinne seg her i landet og forslag til hvordan foreldreansvaret bør gjenopprettes.

§ 15.

§ 16.

§ 17.

§ 18.

Kapittel V. Ymse bestemmelser.

§ 19.

§ 19 a.

§ 20.

§ 21.

Kongen kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av loven. Kongen kan i forskrift også fravike bestemmelser i loven, dersom det er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter overenskomst med fremmed stat.

§ 22.

Loven trer i kraft fra den tid1 Kongen bestemmer. Bestemmelsene om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett og bestemmelsene om tilbakelevering av barn kan settes i kraft fra ulike tider.

Europeisk konvensjon av 20 mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar.1

De medlemstater i Europarådet som har undertegnet denne konvensjon; Som erkjenner at hensynet til barnets beste er av avgjørende betydning i Europarådets medlemstater når det gjelder vedtak om foreldreansvar; Som tar i betraktning at tiltak for å sikre anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar vil føre til bedre vern om barnets beste; Som anser det ønskelig, med dette mål i sikte, å understreke at foreldres rett til samvær er en naturlig oppfølging av foreldreansvaret; Som merker seg det økende antall tilfelle der barn er blitt ulovlig bortført over en statsgrense og vanskene med å finne fullgode løsninger på de problemer som dette fører til; Som ønsker å innføre egnete bestemmelser for å gjenopprette foreldreansvar som er avbrutt på vilkårlig måte; Som er overbevist om at det er ønskelig å treffe tiltak for dette formål som er tilpasset ulike behov og forhold; Som ønsker å opprette samarbeid om rettsspørsmål mellom sine myndigheter, Er enige om følgende:

Art 1.

I denne konvensjon forstås medbarn: en person av hvilken som helst nasjonalitet, så lenge han er under 16 år og ikke selv har rett til å bestemme hvor han skal bo ifølge loven i det land der han har sitt bosted, eller der han er statsborger, eller ifølge den interne lovgivning i mottakerstaten;myndighet: juridisk eller administrativ myndighet;avgjørelse om foreldreansvar: avgjørelse truffet av en myndighet, i den utstrekning avgjørelsen angår omsorgen for barnets person, herunder retten til å bestemme hvor barnet skal bo og retten til samvær med barnet;ulovlig bortføring: bortføring av et barn over en statsgrense i strid med en avgjørelse om foreldreansvar for barnet, som er truffet og kan fullbyrdes i en konvensjonstat; som ulovlig bortføring anses også:forsømmelse av å levere tilbake et barn over en statsgrense, når tiden for å utøve samværsrett med barnet er gått ut, eller når tiden er gått ut for et annet tilfeldig opphold i et annet område enn der foreldreansvaret utøves;bortføring som i etterhånd er erklært ulovlig som definert i artikkel 12.

barn: en person av hvilken som helst nasjonalitet, så lenge han er under 16 år og ikke selv har rett til å bestemme hvor han skal bo ifølge loven i det land der han har sitt bosted, eller der han er statsborger, eller ifølge den interne lovgivning i mottakerstaten;

myndighet: juridisk eller administrativ myndighet;

avgjørelse om foreldreansvar: avgjørelse truffet av en myndighet, i den utstrekning avgjørelsen angår omsorgen for barnets person, herunder retten til å bestemme hvor barnet skal bo og retten til samvær med barnet;

ulovlig bortføring: bortføring av et barn over en statsgrense i strid med en avgjørelse om foreldreansvar for barnet, som er truffet og kan fullbyrdes i en konvensjonstat; som ulovlig bortføring anses også:forsømmelse av å levere tilbake et barn over en statsgrense, når tiden for å utøve samværsrett med barnet er gått ut, eller når tiden er gått ut for et annet tilfeldig opphold i et annet område enn der foreldreansvaret utøves;bortføring som i etterhånd er erklært ulovlig som definert i artikkel 12.

forsømmelse av å levere tilbake et barn over en statsgrense, når tiden for å utøve samværsrett med barnet er gått ut, eller når tiden er gått ut for et annet tilfeldig opphold i et annet område enn der foreldreansvaret utøves;

bortføring som i etterhånd er erklært ulovlig som definert i artikkel 12.

Del I. Sentralmyndigheter.

Art 2.

Art 3.

Art 4.

Art 5.

Art 6.

Del II. Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser og gjenopprettelse av foreldreansvar.

Art 7.

En avgjørelse om foreldreansvar som er truffet i en konvensjonstat, skal anerkjennes og skal, dersom den kan fullbyrdes i opphavstaten, fullbyrdes i alle andre konvensjonstater.

Art 8.

Art 9.

Art 10.

Art 11.

Art 12.

Dersom det, på den tid da barnet ble bortført over en statsgrense, ikke forelå noen avgjørelse om foreldreansvar som kan fullbyrdes i en konvensjonstat, skal bestemmelsene i denne konvensjon anvendes på alle seinere avgjørelser som vedrører foreldreansvaret for dette barnet og som erklærer bortføringen ulovlig, når disse avgjørelsene er truffet i en konvensjonstat etter anmodning fra en person det angår.

Del III. Framgangsmåte.

Art 13.

Art 14.

Enhver konvensjonstat skal anvende en enkel og rask framgangsmåte når det gjelder anerkjennelse og fullbyrding av vedtak om foreldreansvar. For dette formål skal staten sikre at anmodning om fullbyrding kan gjennomføres ved en enkel søknad.

Art 15.

Art 16.

Ved gjennomføringen av denne konvensjon kan det ikke kreves legalisering eller liknende formaliteter.

Del IV. Forbehold.

Art 17.

Art 18.

Enhver konvensjonstat kan ta forbehold om at den ikke skal være bundet av bestemmelsene i artikkel 12. Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke anvendes på vedtak nevnt i artikkel 12 som er truffet i en konvensjonstat som har tatt et slikt forbehold.

Del V. Andre avtaler.

Art 19.

Denne konvensjon skal ikke være til hinder for å pårope en annen internasjonal overenskomst som gjelder mellom opphavstaten og mottakerstaten, eller en annen lov i mottakerstaten som ikke stammer fra en internasjonal overenskomst, for å oppnå anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse.

Art 20.

Del VI. Sluttbestemmelser.

Art 21.

Denne konvensjon er åpen for undertegning av medlemstatene i Europarådet. Den skal ratifiseres, vedtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjenningsdokumentet skal deponeres hos Generalsekretæren i Europarådet.

Art 22.

Art 23.

Art 24.

Art 25.

Art 26.

Art 27.

Art 28.

Etter utgangen av det tredje året som følger etter den dag da denne konvensjon trådte i kraft, skal Generalsekretæren i Europarådet på eget initiativ, når som helst etter dette tidspunkt, innby de representanter for sentralmyndighetene som er utpekt av konvensjonstatene, til å møte for å studere og å lette anvendelsen av konvensjonen. Enhver medlemstat i Europarådet som ikke er part i konvensjonen, kan representeres ved observatør. Det skal fra hvert av disse møtene utarbeides en rapport som skal sendes Ministerrådet i Europarådet til orientering.

Art 29.

Art 30.

Konvensjon av 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.1

De stater som har undertegnet denne konvensjon; Som er av den faste overbevisning at barnets beste er av største betydning i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barnet; Som ønsker å beskytte barnet på internasjonalt nivå mot skadelige virkninger av ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse og å fastsette framgangsmåter for å sikre at barnet umiddelbart blir brakt tilbake til den stat der det har sitt bosted, samt å sikre vern av samværsretten; Har besluttet å inngå en konvensjon for dette formål, og er enige om følgende bestemmelser:

Kapittel I. Konvensjonens virkeområde.

Art 1.

Formålet med denne konvensjon er –å sikre umiddelbar tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført til eller ulovlig holdt tilbake i en konvensjonstat; ogå sørge for at rett til foreldreansvar og rett til samvær i en konvensjonstat effektivt respekteres i andre konvensjonstater.

å sikre umiddelbar tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført til eller ulovlig holdt tilbake i en konvensjonstat; og

å sørge for at rett til foreldreansvar og rett til samvær i en konvensjonstat effektivt respekteres i andre konvensjonstater.

Art 2.

Konvensjonstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at formålet med denne konvensjon blir oppfylt innenfor sine territorier. I denne hensikt skal de anvende de framgangsmåter som tar kortest tid.

Art 3.

Art 4.

Konvensjonen skal anvendes på alle barn som hadde sitt bosted i en konvensjonstat umiddelbart før retten til foreldreansvar eller samvær ble krenket. Konvensjonen skal ikke lenger anvendes når barnet har fylt 16 år.

Art 5.

I denne konvensjon skal:«rett til foreldreansvar» omfatte retten til omsorg for barnets person og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo;«samværsrett» omfatte retten til å bringe barnet til et annet sted enn der hvor barnet har sitt bosted for en begrenset tidsperiode.

«rett til foreldreansvar» omfatte retten til omsorg for barnets person og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo;

«samværsrett» omfatte retten til å bringe barnet til et annet sted enn der hvor barnet har sitt bosted for en begrenset tidsperiode.

Kapittel II. Sentralmyndigheter.

Art 6.

Art 7.

Kapittel III. Tilbakelevering av barn.

Art 8.

Art 9.

Dersom den sentralmyndighet som har mottatt en søknad som nevnt i artikkel 8, har grunn til å tro at barnet befinner seg i en annen konvensjonstat, skal den direkte og uten opphold sende søknaden til sentralmyndigheten i denne konvensjonstat og underrette sentralmyndigheten i søkerstaten eller eventuelt søkeren om dette.

Art 10.

Sentralmyndigheten i den stat der barnet befinner seg, skal treffe eller la treffe alle tiltak som er egnet til å få barnet levert tilbake frivillig.

Art 11.

Art 12.

Art 13.

Art 14.

Når de juridiske eller administrative myndigheter i mottakerstaten foretar utredninger om hvorvidt det foreligger er ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse som definert i artikkel 3, kan det tas direkte hensyn til loven og juridiske eller administrative avgjørelser, om disse er formelt godkjent eller ikke, i den stat der barnet har sitt bosted, uten å nytte de særskilte framgangsmåter som ellers skulle ha vært anvendt for å føre bevis for den loven eller for anerkjennelse av utenlandske vedtak.

Art 15.

Før de juridiske eller administrative myndigheter i en konvensjonstat påbyr tilbakelevering av et barn, kan de kreve at søkeren skaffer til veie et vedtak eller annen erklæring fra myndighetene i den stat der barnet har sitt bosted, hvor det fastslås at bortføringen eller tilbakeholdelsen var ulovlig som definert i artikkel 3 i konvensjonen, i den utstrekning et slikt vedtak eller en slik erklæring kan skaffes i den staten. Sentralmyndighetene i konvensjonstatene skal så langt mulig bistå søkeren i å skaffe til veie et slikt vedtak eller en slik erklæring.

Art 16.

Når de juridiske eller administrative myndigheter i den konvensjonstat som barnet er bortført til eller holdt tilbake i, mottar underretning om at det foreligger en ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse av et barn etter artikkel 3, skal de ikke treffe beslutning om realiteten vedrørende foreldreansvar før det er fastslått at vilkårene for tilbakelevering i henhold til denne konvensjon ikke er til stede, eller før det er gått en rimelig tidsperiode uten at søknaden er mottatt i henhold til denne konvensjon.

Art 17.

Alene det faktum at en avgjørelse om foreldreansvar er truffet eller er berettiget til anerkjennelse i mottakerstaten skal ikke være grunnlag for å nekte å levere barnet tilbake innenfor rammen av denne konvensjon, men de juridiske eller administrative myndigheter i mottakerstaten kan ta hensyn til grunnene for avgjørelsen når konvensjonen anvendes.

Art 18.

Bestemmelsene i dette kapittel skal ikke begrense en juridisk eller administrativ myndighets fullmakt til når som helst å påby at barnet leveres tilbake.

Art 19.