Lov om overføring av domfelte

I. Lov om overføring av domfelte

Del A.

Kapittel I. Innledende bestemmelser.

§ 1.

Etter reglene i denne loven kan norske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i utlandet og utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i Norge. Loven gjelder ikke for avgjørelser som omfattes av lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

§ 2.

Kongen kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av loven.

Kapittel II. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte (overføringskonvensjonen).

§ 3.

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av overføringskonvensjonen, jf. del B i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Hvis den annen stat er tilsluttet konvensjonens tilleggsprotokoll av 18. desember 1997, kan fullbyrding skje i samsvar med overføringskonvensjonen slik den suppleres av reglene i tilleggsprotokollen. En anmodning fra en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge avgjøres av departementet. Departementet skal umiddelbart opplyse den anmodende staten om utfallet av anmodningen. En norsk anmodning til en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge fremmes av departementet.

§ 4.

Med norsk borger i overføringskonvensjonens forstand menes en person som har norsk statsborgerskap, eller som har bosted i Norge, eller som på annen måte har slik tilknytning til landet at overføring er naturlig.

§ 5.

Når det er bestemt at en domfelt skal overføres til Norge, kan departementet bestemme at fullbyrdingen av straffen skal skjeetter reglene om fortsatt fullbyrding i overføringskonvensjonen art. 10, jf. § 6 i loven, elleretter reglene om omgjøring av straffen i overføringskonvensjonen art. 11, jf. § 7 i loven.

etter reglene om fortsatt fullbyrding i overføringskonvensjonen art. 10, jf. § 6 i loven, eller

etter reglene om omgjøring av straffen i overføringskonvensjonen art. 11, jf. § 7 i loven.

Fullbyrding i Norge av en utenlandsk straffereaksjon mot en utilregnelig person kan bare skje etter dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller til tvungen omsorg etter straffeloven § 63.

§ 6.

Når departementet bestemmer at det skal skje fortsatt fullbyrding, anmodes kriminalomsorgen om å iverksette fullbyrding av resten av frihetsstraffen. Dersom frihetsstraffen etter sin art strider mot norsk lov, eller dersom straffen for forbrytelsen overstiger strafferammen for samme forhold etter norsk lov, anmodes påtalemyndigheten i stedet om å bringe saken inn for retten, som ved dom skal fastsette en ny straff for forholdet. Straffen skal såvidt mulig svare til straffen fastsatt i domslandet, men må etter sin art være forenlig med norsk rett. Den må ikke overskride norske strafferammer for tilsvarende forhold og ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling.

§ 7.

Når departementet bestemmer at den strafferettslige reaksjonen skal omgjøres, anmodes påtalemyndigheten om å bringe saken inn for retten. Retten skal ved dom omgjøre den utenlandske straffen til den frihetsstraff som følger av norsk rett for tilsvarende forhold. Retten skal ved straffutmålingenvære bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den utenlandske dommen,ikke gjøre en frihetsstraff om til en økonomisk sanksjon,fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten, ogikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling. Domstolen skal herunder ikke være bundet av den minstestraffen som er fastsatt i norsk rett for det forholdet saken gjelder.

være bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den utenlandske dommen,

ikke gjøre en frihetsstraff om til en økonomisk sanksjon,

fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten, og

ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling. Domstolen skal herunder ikke være bundet av den minstestraffen som er fastsatt i norsk rett for det forholdet saken gjelder.

§ 7 a.

Ved anmodning fra fullbyrdingsstaten etter tilleggsprotokollen artikkel 3 fjerde ledd bokstav a eller tilsvarende bestemmelser i andre internasjonale avtaler gjelder prosedyrene for vurdering av utlevering eller overlevering tilsvarende.

§ 8.

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i overføringskonvensjonen får anvendelse også på avgjørelser truffet før konvensjonen trådte i kraft mellom Norge og vedkommende land.

Kapittel III. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen).

§ 9.

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av gyldighetskonvensjonen, jf. del C i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Avgjørelse om fullbyrding skal skje eller ikke, treffes ved dom. Avgjørelse etter gyldighetskonvensjonen art. 39 nr. 2 første punktum treffes ved kjennelse, som kan ankes etter reglene om anke over dommer.

§ 10.

Forelegg kan utferdiges i alle tilfelle hvor den utenlandske dommen eller liknende går ut på bot eller inndragning.

§ 11.

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i gyldighetskonvensjonen får anvendelse på avgjørelser truffet etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom Norge og vedkommende stat. Kongen kan likevel på grunnlag av avtale med vedkommende stat fastsette at bestemmelsene også skal gjelde tidligere avgjørelser.

Kapittel IV. Særlig om saker som ikke omfattes av overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen

§ 12.

Rettskraftige avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som skal kunne fullbyrdes i en annen stat i medhold av en annen avtale enn overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen, kan fullbyrdes i henhold til bestemmelsene i avtalen.

Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om straffen overskrider norske strafferammer for tilsvarende forhold. I slike tilfeller kreves likevel samtykke fra domfelte.

For fullbyrding i Norge gjelder loven kapittel II eller III tilsvarende så langt de er forenlige med avtalens bestemmelser. Fullbyrding av frihetsstraff skjer i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven.

§ 13.

Hvis det foreligger særlige grunner, kan Kongen bestemme at en strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse pålagt ved en rettskraftig avgjørelse i en annen stat, kan fullbyrdes her i riket selv om det ikke følger av avtale som nevnt i §§ 3, 9 eller 12.

På samme vilkår kan Kongen bestemme at strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse idømt av en norsk domstol, kan fullbyrdes i en annen stat.

Bestemmelsene i § 12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Kapittel V. Fellesregler for behandling av saker etter kapittel II, III og IV

§ 14.

Saker som skal avgjøres av en norsk domstol, behandles etter straffeprosesslovens regler med de unntakene som følger av loven og de konvensjonene den gjennomfører.

§ 15.

Sakene skal i første instans alltid behandles for tingrett, og uten at tiltalebeslutning utferdiges. Meddommere tilkalles bare dersom den siktede begjærer det. Bestemmelsene i første ledd gjelder likevel ikke saker som omfattes av gyldighetskonvensjonen art. 25 nr. 1 eller 26 nr. 1. Domsslutningen skal gå ut på at den utenlandske dommen eller liknende fullbyrdes ved at den siktede dømmes til en nærmere angitt straff, i samsvar med denne loven og vedkommende norske straffebud (som rammer forholdet eller ville ha rammet det om det hadde funnet sted i Norge).

§ 16.

Offentlig forsvarer oppnevnes i alle saker hvor det ikke har vært utferdiget forelegg etter § 10. Har forelegg vært utferdiget, gjelder straffeprosesslovens regler om oppnevning av forsvarer.

§ 17.

Gjelder saken fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse på frihetsstraff eller annen strafferettslig følge av frihetsberøvende karakter, kan varetektsfengsling foretas i medhold av overføringskonvensjonen art. 11 nr. 2 og art. 16 nr. 5, tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen art. 2 nr. 2, gyldighetskonvensjonen art. 13 og art. 32 eller avtale som nevnt i § 12 og for øvrig i medhold av straffeprosesslovens bestemmelser. Straffeprosessloven §§ 181 og 184 jf. § 188 gjelder tilsvarende.

§ 18.

Sakskostnader i forbindelse med avgjørelser i tingretten etter denne loven kan ikke idømmes med mindre det er foretatt en fullstendig prøving av saken.

Del B

I den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte lyder følgende bestemmelser slik i norsk oversettelse:

Art 1. Definisjoner

I denne konvensjonen skal:«strafferettslig reaksjon» bety enhver straff eller annen reaksjon som er idømt av en domstol på grunn av et straffbart forhold, og som innebærer frihetsberøvelse for et begrenset eller ubegrenset tidsrom;«dom» bety en domstolsavgjørelse som ilegger noen en strafferettslig reaksjon;«domslandet» bety den staten hvor den strafferettslige reaksjonen ble ilagt den personen som kan bli eller er blitt overført;«fullbyrdingslandet» bety den staten som den domfelte kan bli eller er blitt overført til for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen.

«strafferettslig reaksjon» bety enhver straff eller annen reaksjon som er idømt av en domstol på grunn av et straffbart forhold, og som innebærer frihetsberøvelse for et begrenset eller ubegrenset tidsrom;

«dom» bety en domstolsavgjørelse som ilegger noen en strafferettslig reaksjon;

«domslandet» bety den staten hvor den strafferettslige reaksjonen ble ilagt den personen som kan bli eller er blitt overført;

«fullbyrdingslandet» bety den staten som den domfelte kan bli eller er blitt overført til for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen.

Art 2. Alminnelige prinsipper

Art 3. Vilkår for overføring

Art 4. Opplysningsplikt

Art 5. Anmodninger og svar

Art 6. Ledsagende dokumenter

Art 7. Samtykke og dets bekreftelse

Art 8. Virkningen av overføring for domslandet

Art 9. Virkningen av overføring for fullbyrdingslandet

Art 10. Fortsatt fullbyrding

Art 11. Omgjøring av den strafferettslige reaksjonen

Art 12. Benådning, amnesti, ombytting

Hver av Partene kan benåde, gi amnesti eller vedta ombytting av den strafferettslige reaksjonen i samsvar med sin grunnlov eller andre lover.

Art 13. Gjenopptakelse

Bare domslandet har adgang til å avgjøre en begjæring om gjenopptakelse av dommen.

Art 14. Opphør av fullbyrdingen

Fullbyrdingslandet skal bringe fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen til opphør så snart den er blitt underrettet av domslandet om eventuelle vedtak eller tiltak som har til følge at den strafferettslige reaksjonen ikke lenger kan fullbyrdes.

Art 15. Opplysninger om fullbyrding

Fullbyrdingslandet skal gi domslandet opplysninger om fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen:når den anser fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen som fullført;dersom den domfelte har unnsluppet fra varetekt eller annen fengslig forvaring før fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen er fullført; ellerdersom domslandet anmoder om en særskilt redegjørelse.

når den anser fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen som fullført;

dersom den domfelte har unnsluppet fra varetekt eller annen fengslig forvaring før fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen er fullført; eller

dersom domslandet anmoder om en særskilt redegjørelse.

Art 16. Transitt

Art 17. Språk og kostnader

Art 18. Undertegning og ikrafttreden

Art 19. Tiltredelse av ikke-medlemsstater

Art 20. Territorielt virkeområde

Art 21. Virkeområde i tid

Konvensjonen skal gjelde for fullbyrding av strafferettslige reaksjoner som er ilagt enten før eller etter dens ikrafttreden.

Art 22. Forholdet til andre konvensjoner og avtaler

Art 23. Minnelig ordning

Europarådets styringskomité for kriminalspørsmål skal holdes orientert om anvendelsen av konvensjonen og skal gjøre alt som er nødvendig for å legge forholdene til rette for å få til en minnelig ordning vedrørende problemer som kan oppstå ved anvendelsen av konvensjonen.

Art 24. Oppsigelse

Art 25. Meddelelser

Europarådets generalsekretær skal underrette medlemmene av Europarådet, de ikke-medlemsstatene som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, og stater som har tiltrådt konvensjonen om:enhver undertegning;deponeringen av ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokumenter;enhver dato for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artiklene 18 andre og tredje ledd, 19 andre ledd og 20 paragrafene andre og tredje ledd;enhver annen handling, erklæring, meddelelse eller kommunikasjon som gjelder konvensjonen.

enhver undertegning;

deponeringen av ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokumenter;

enhver dato for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artiklene 18 andre og tredje ledd, 19 andre ledd og 20 paragrafene andre og tredje ledd;

enhver annen handling, erklæring, meddelelse eller kommunikasjon som gjelder konvensjonen.

Tilleggsprotokoll

I tilleggsprotokollen av 18. desember 1997 til den europeiske konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte lyder artiklene 1 til 3 slik i norsk oversettelse:1

Art 1. Alminnelige bestemmelser

Art 2. Personer som har flyktet fra domsstaten

Art 3. Domfelte som er gjenstand for utvisningsvedtak

Del C.

I den europiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer lyder følgende bestemmelser slik:

Del I. Definisjoner.

Art 1.

I denne konvensjonbetyr «europeisk straffedom» enhver endelig avgjørelse truffet av en straffedomstol i en kontraherende stat etter en forfølgning i straffeprosessuelle former;omfatter «lovovertredelse», foruten handlinger som omfattes av straffelovgivningen, slike handlinger som behandles etter de bestemmelser som er oppregnet i bilag II til denne konvensjon, forutsatt at vedkommende person, dersom disse bestemmelsene legger avgjørelsen til en administrativ myndighet, har mulighet for å få saken prøvd av en domstol;betyr «domfellelse» ileggelse av en sanksjon;betyr «sanksjon» enhver straff eller annen foranstaltning, som i anledning av en lovovertredelse uttrykkelig er pålagt en person i en europeisk straffedom eller i en «ordonnance pénale»;betyr «rettighetstap» ethvert varig eller tidsbegrenset tap av rettigheter, ethvert forhold eller tap av rettsevne;betyr «uteblivelsesdom» enhver avgjørelse, som betraktes som sådan i medhold av artikkel 21 nr. 2;betyr «ordonnance pénale» enhver av de avgjørelser som er oppregnet i bilag III til denne konvensjon og som er truffet i en annen kontraherende stat.

betyr «europeisk straffedom» enhver endelig avgjørelse truffet av en straffedomstol i en kontraherende stat etter en forfølgning i straffeprosessuelle former;

omfatter «lovovertredelse», foruten handlinger som omfattes av straffelovgivningen, slike handlinger som behandles etter de bestemmelser som er oppregnet i bilag II til denne konvensjon, forutsatt at vedkommende person, dersom disse bestemmelsene legger avgjørelsen til en administrativ myndighet, har mulighet for å få saken prøvd av en domstol;

betyr «domfellelse» ileggelse av en sanksjon;

betyr «sanksjon» enhver straff eller annen foranstaltning, som i anledning av en lovovertredelse uttrykkelig er pålagt en person i en europeisk straffedom eller i en «ordonnance pénale»;

betyr «rettighetstap» ethvert varig eller tidsbegrenset tap av rettigheter, ethvert forhold eller tap av rettsevne;

betyr «uteblivelsesdom» enhver avgjørelse, som betraktes som sådan i medhold av artikkel 21 nr. 2;

betyr «ordonnance pénale» enhver av de avgjørelser som er oppregnet i bilag III til denne konvensjon og som er truffet i en annen kontraherende stat.

Del II. Fullbyrding av europeiske straffedommer.1

Avsnitt 1. Alminnelige bestemmelser.

Art 2.

Denne del gjelder:sanksjoner som medfører frihetsberøvelse;bøter eller inndragning;rettighetstap.

sanksjoner som medfører frihetsberøvelse;

bøter eller inndragning;

rettighetstap.

Art 3.

Art 4.

Art 5.

Den dømmende stat kan bare anmode en annen kontraherende stat om å fullbyrde sanksjonen1 dersom ett eller flere av følgende vilkår er oppfylt:domfelte er fast bosatt i den annen stat;det må antas at fullbyrdingen av sanksjonen i den annen stat vil forbedre mulighetene for sosial rehabilitering av domfelte;sanksjonen medfører frihetsberøvelse og den vil kunne fullbyrdes i fortsettelse av en annen sanksjon, som medfører frihetsberøvelse, og som domfelte soner eller skal sone i den annen stat;den annen stat er domfeltes opprinnelige hjemland og har erklært seg villig til å påta seg ansvaret for å fullbyrde denne sanksjonen;den dømmende stat finner at den selv ikke kan fullbyrde sanksjonen, selv ikke ved å gjøre bruk av utlevering, og at den annen stat er i stand til det.

domfelte er fast bosatt i den annen stat;

det må antas at fullbyrdingen av sanksjonen i den annen stat vil forbedre mulighetene for sosial rehabilitering av domfelte;

sanksjonen medfører frihetsberøvelse og den vil kunne fullbyrdes i fortsettelse av en annen sanksjon, som medfører frihetsberøvelse, og som domfelte soner eller skal sone i den annen stat;

den annen stat er domfeltes opprinnelige hjemland og har erklært seg villig til å påta seg ansvaret for å fullbyrde denne sanksjonen;

den dømmende stat finner at den selv ikke kan fullbyrde sanksjonen, selv ikke ved å gjøre bruk av utlevering, og at den annen stat er i stand til det.

Art 6.

Fullbyrding som det er anmodet om i samsvar med de foregående bestemmelser, kan avslås helt eller delvis i følgende tilfelle:dersom fullbyrding ville stride mot mottakerstatens grunnleggende rettsprinsipper;dersom mottakerstaten anser den pådømte lovovertredelse for å være av politisk karakter eller for å være en rent militær lovovertredelse;dersom mottakerstaten finner at det er vektige grunner til å anta at dommen skyldes eller er skjerpet på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;dersom fullbyrdingen ville stride mot mottakerstatens internasjonale forpliktelser;dersom handlingen allerede er gjenstand for rettsforfølgning i mottakerstaten eller denne beslutter å innlede rettsforfølgning for handlingen;dersom kompetent myndighet i mottakerstaten har besluttet å unnlate rettsforfølgning eller å innstille en allerede påbegynt rettsforfølgning for den samme handling;dersom handlingen er begått utenfor avsenderstatens territorium;dersom mottakerstaten ikke er i stand til å fullbyrde sanksjonen;dersom anmodningen er begrunnet i artikkel 5 bokstav e og ingen av de øvrige betingelser som er nevnt i artikkel 5 er oppfylt;dersom mottakerstaten finner at avsenderstaten selv er i stand til å fullbyrde sanksjonen;dersom det ikke ville kunne reises tiltale mot domfelte i mottakerstaten på grunn av hans alder på det tidspunkt da lovovertredelsen ble begått;dersom den ilagte sanksjon etter lovgivningen i mottakerstaten ikke lenger kan fullbyrdes på grunn av foreldelse;for så vidt domfellelsen medfører rettighetstap.1

dersom fullbyrding ville stride mot mottakerstatens grunnleggende rettsprinsipper;