Lov om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport

§ 1.

§ 2.

Forordninger1

Nedenfor gjengis EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (forordning nr. 4055/86 og forordning nr. 3573/90) og nr. 53a (forordning nr. 3577/92) med EØS-tilpasninger foretatt av Utenriksdepartementet og lovsamlingens redaksjon. Noter markert med notetall og * er Utenriksdepartementets noter ved gjengivelsen av frd. 4055/86 og frd. 3573/90 i Ot.prp.nr.62 (1991–1992) s. 13 flg.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (rådsforordning (EØF) nr. 4055/86 av 22 des 1986 om anvendelse av prinsippet om adgang til å yte tjenester på sjøtransport mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater)

[Rådet for De europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2,

under henvisning til utkast til forordning fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

I henhold til traktatens artikkel 3 skal Fellesskapets virksomhet blant annet gå ut på å fjerne hindringer for den frie bevegelighet for tjenesteytelser mellom medlemsstatene.

I henhold til traktatens artikkel 61 skal den frie bevegelighet for tjenesteytelser innen transportvirksomheten reguleres av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet.

Dette prinsipp må anvendes innen Fellesskapet også for at det overfor tredjestater skal kunne føres en effektiv politikk som går ut på å sikre varig anvendelse av forretningsmessige prinsipper på skipsfart.

I henhold til rådsforordning (EØF) nr. 954/79 har medlemsstatene, fra det tidspunkt de ratifiserer konvensjonen, blant annet innenfor konferansene fri adgang til den del av linjefarten som ikke er forbeholdt tredjestaters nasjonale rederier i henhold til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet.

Regelverket får ennå ikke anvendelse på alle Fellesskapets fartsområder, og det er sannsynlig at det heller ikke i fremtiden får anvendelse på enkelte av disse fartsområder, ettersom regelverket ennå ikke er ratifisert av alle medlemsstater og visse tredjestater sannsynligvis ikke vil ratifisere det.

Regelverket gjelder bare for linjekonferanser og last som fraktes av deres medlemmer og følgelig verken for uavhengige linjer eller rederier som driver bulk- eller trampfart, som er virksomhetsområder der Fellesskapet har til hensikt å opprettholde en ordning med rettferdig og fri konkurranse.

Fellesskapet slutter seg fullt ut til resolusjon nr. 2 vedtatt av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, der det erklæres at av hensyn til en harmonisk utvikling av sjøtransporttjenestene, bør linjerederiene utenfor konferansen ikke hindres i sin virksomhet så lenge de respekterer prinsippet om rettferdig konkurranse på kommersielt grunnlag.

Medlemsstatene bekrefter at de går inn for fri konkurranse, som er ett av de vesentlige trekk ved bulkfart med tørrlast og flytende last, og er overbevist om at innføring av lastdeling på disse fartsområder vil få alvorlige følger for alle staters handelsinteresser ved at transportkostnadene vil øke betydelig.

Rederne i Fellesskapet møter et stadig økende omfang av restriksjoner pålagt av tredjestater, som hindrer dem i å tilby sine tjenester til avskipere etablert i deres egen medlemsstat, i andre medlemsstater eller i de berørte tredjestater, og restriksjonene kan få skadelige virkninger for Fellesskapets samlede fart.

Noen av restriksjonene er inntatt i bilaterale avtaler mellom tredjestater og visse medlemsstater, og andre følger av lignende bestemmelser i visse medlemsstaters lovgivning eller forvaltningspraksis.

Prinsippet om adgang til å yte tjenester bør derfor for fremtiden få anvendelse på sjøtransport mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjestater, med sikte på gradvis å fjerne de restriksjoner som finnes og for å hindre innføring av nye restriksjoner.

Fellesskapets skipsfartssektor har en slik struktur at bestemmelsene i denne forordning også bør få anvendelse på medlemsstatenes statsborgere etablert utenfor Fellesskapet, og på rederier etablert utenfor Fellesskapet som kontrolleres av statsborgere i en medlemsstat, dersom deres fartøyer er registrert i denne medlemsstat i samsvar med dens lovgivning.

Det bør fastsettes bestemmelser om overgangsperioder av rimelig varighet, som samsvarer med kjennetegnene for den type transportvirksomhet det gjelder –

vedtatt denne forordning:]1*

Art 1.

Art 2.

[Det skal ikke være noen unilaterale nasjonale restriksjoner på frakt av visse varer som delvis er reservert for fartøyer som fører nasjonalt flagg.]2*

Art 3.

Ordninger med lastdeling i eksisterende bilaterale avtaler inngått av de kontraherende parter1 med tredjestater, skal oppheves gradvis eller tilpasses i samsvar med bestemmelsene i artikkel 4.

Art 4.

Art 8.4*

Med forbehold for traktatens bestemmelser om etableringsadgang kan en tjenesteyter innen sjøtransport, for å utføre sine tjenester, midlertidig utøve sin virksomhet i den kontraherende part1 der tjenestene mottas på samme vilkår som gjelder for denne statens egne statsborgere.

Art 9.

Så lenge restriksjonene på adgangen til å yte tjenester ikke er fjernet, skal den enkelte kontraherende part1 anvende dem på alle tjenesteytere nevnt i artikkel 1 nr. 1 og 2, uten å gjøre forskjell på grunnlag av statsborgerskap eller bosted.

Art 10.5*

Før EFTA-land vedtar de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal de rådspørre EFTAs overvåkingsorgan, og de skal meddele EFTAs overvåkingsorgan alle bestemmelser som vedtas i denne forbindelse.

Art 11.

EØS-komiteen skal i samsvar med vilkårene i traktaten vurdere denne forordning på ny innen 1. januar 1995.

Art 12.

Denne forordning trer i kraft fra samme tid som resten av EØS-avtalen.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer [direkte] til anvendelse i alle kontraherende parter.1

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (rådsforordning (EØF) nr. 3573/90 av 4 des 1990 om endring, som følge av Tysklands gjenforening, av forordning (EØF) nr. 4055/86 om anvendelse av prinsippet om adgang til å yte tjenester innen sjøtransport mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater)

[Rådet for de europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Det europeiske økonomiske fellesskap har vedtatt et regelverk om sjøtransport.

Regnet fra tidspunktet for Tysklands gjenforening får fellesskapsretten fullt ut anvendelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium.

Det er nødvendig å foreta visse endringer av forordning (EØF) nr. 4055/86 på grunn av den spesielle situasjon som følge av Tysklands gjenforening når det gjelder de bilaterale avtalene inngått mellom den tidligere Tyske demokratiske republikk og tredjestater.

Avtalene inngått av den tidligere Tyske demokratiske republikk gjelder bare last fra denne stat, og som følge av dette får tredjestaters eventuelle rettigheter i henhold til ordninger om lastdeling betydning bare for last med opprinnelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium.

Den frist som er fastsatt for medlemsstatenes tilpasning av avtaler om fart som ikke reguleres av De forente nasjoners regelverk for linjekonferansers virksomhet, må forlenges for de bilaterale avtalene som den tidligere Tyske demokratiske republikk har inngått med tredjestater, slik at Tyskland skal kunne føre de nødvendige forhandlinger for å tilpasse avtalene –

vedtatt denne forordning:]6*

Art 1.

I forordning (EØF) nr. 4055/86 artikkel 4 nr. 1 bokstav b) skal nytt ledd lyde:

«Avtalene inngått av den tidligere Tyske demokratiske republikk skal tilpasses så snart som mulig, men senest 1. januar 1995.»

Art 2.

Denne forordning trer i kraft fra samme tid som resten av EØS-avtalen.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer [direkte] til anvendelse i alle de kontraherende parter.1

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53a (rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 av 7 des 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje)

[Rådet for de europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 nr. 2,

under henvisning til endret forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelser fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Europaparlamentet vedtok 12. juni 1992 sin resolusjon om liberalisering av maritim kabotasje og de økonomiske og sosiale konsekvenser av dette.

I henhold til traktatens artikkel 61 reguleres adgangen til å yte tjenester på sjøtransportområdet av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet.

Det er nødvendig å oppheve restriksjonene på adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene for å innføre det indre marked. Det indre marked omfatter et område der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret.

Adgangen til å yte tjenester bør derfor gjelde for sjøtransport i medlemsstatene.

Adgangen til å yte tjenester bør gjelde for EF-skipsredere med fartøyer som er registrert i en medlemsstat og fører denne medlemsstatens flagg, enten den har en kystlinje eller ikke.

Adgangen til å yte tjenester vil bli utvidet til også å omfatte fartøyer som er registrert i Euros, så snart dette registeret er godkjent.

For å unngå konkurransevridning bør EF-skipsredere som har adgang til å yte kabotasjetjenester, oppfylle alle vilkår for å utføre kabotasje i den medlemsstat der deres fartøyer er registrert. EF-skipsredere som driver fartøyer registrert i en medlemsstat, og som ikke har rett til å utføre kabotasje i denne staten, bør likevel ha rettigheter etter denne forordning i en overgangsperiode.

Adgangen til å yte tjenester bør gjennomføres gradvis og ikke nødvendigvis på en ensartet måte for alle berørte tjenester, idet det tas hensyn til visse særskilte tjenesters art og omfanget av den innsats som må gjøres innenfor visse økonomier i Fellesskapet på forskjellig utviklingstrinn.

Det kan være berettiget å innføre offentlige tjenester som medfører visse rettigheter og forpliktelser for de berørte skipsrederne, for å sikre tilstrekkelige og regelmessige transporttjenester til, fra og mellom øyer, forutsatt at det ikke skjer noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller bosted.

Det bør vedtas bestemmelser som gjør det mulig å treffe beskyttelsestiltak for sjøtransportmarkeder som utsettes for alvorlig forstyrrelse, eller i en nødsituasjon. For dette formål bør det innføres hensiktsmessige beslutningsrutiner.

På bakgrunn av behovet for å sikre at det indre marked virker etter hensikten, og på bakgrunn av mulige tilpasninger som må foretas i lys av erfaringer som gjøres, bør Kommisjonen avgi rapport om gjennomføringen av denne forordning og om nødvendig framlegge tilleggsforslag –

vedtatt denne forordning:]1

Art 1.

Art 2.

I denne forordning menes med«sjøtransporttjenester i en EØS-stat (maritim kabotasje)», tjenester som vanligvis tilbys mot vederlag, herunder særlig:fastlandskabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom havner som ligger på en og samme EØS-stats fastland eller hovedterritorium, uten anløp av øyer,forsyningstjenester off-shore: sjøtransport av passasjerer og gods mellom enhver havn i en EØS-stat og installasjoner eller anlegg på denne medlemsstats kontinentalsokkel,øykabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellomhavner som ligger på fastlandet og på én eller flere av øyene til en og samme EØS-stat,havner som ligger på øyene til en og samme EØS-stat;Ceuta og Melilla skal behandles på samme måte som øyhavner,«EØS-skipsreder»en EØS-stats borgere som er etablert i en EØS-stat i samsvar med denne EØS-statens lovgivning, og som utøver sjøtransportvirksomhet,skipsrederier som er etablert i samsvar med en EØS-stats lovgivning, og hvis hovedforetak ligger i en EØS-stat der også den faktiske kontroll utøves, elleren EØS-stats borgere etablert utenfor EØS1 eller skipsrederier etablert utenfor EØS1 og kontrollert av en EØS-stats borgere, dersom deres fartøyer er registrert i en EØS-stat og fører denne EØS-statens flagg i samsvar med dens lovgivning,«kontrakt om offentlig tjeneste», en kontrakt inngått mellom vedkommende myndigheter i en EØS-stat og en EØS-skipsreder for å tilby allmennheten tilstrekkelige transporttjenester.En kontrakt om offentlig tjeneste kan særlig omfattetransporttjenester som oppfyller fastsatte standarder for kontinuitet, regelmessighet, kapasitet og kvalitet,tilleggstransporttjenester,transporttjenester til bestemte priser og på bestemte vilkår, særlig for visse kategorier passasjerer eller på visse ruter,tilpasninger av tjenester til faktiske behov,«forpliktelser til offentlig tjeneste», de forpliktelser som den aktuelle EØS-skipsreder ikke ville påta seg eller ikke ville påta seg i samme utstrekning eller på samme vilkår dersom han skulle ta hensyn til sin egen forretningsinteresse,«alvorlig forstyrrelse på det nasjonale transportmarked», forekomst av problemer på markedet som er særskilte for dette marked, og somer av en slik art at de kan føre til et alvorlig og potensielt varig tilbudsoverskudd i forhold til etterspørselen,skyldes eller forsterkes av maritim kabotasjevirksomhet, ogutgjør en alvorlig trussel mot et betydelig antall EØS-skipsrederes økonomiske stabilitet og overlevingsevne,forutsatt at prognosene på kort og mellomlang sikt for det aktuelle marked ikke viser betydelige og varige forbedringer.

«sjøtransporttjenester i en EØS-stat (maritim kabotasje)», tjenester som vanligvis tilbys mot vederlag, herunder særlig:fastlandskabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom havner som ligger på en og samme EØS-stats fastland eller hovedterritorium, uten anløp av øyer,forsyningstjenester off-shore: sjøtransport av passasjerer og gods mellom enhver havn i en EØS-stat og installasjoner eller anlegg på denne medlemsstats kontinentalsokkel,øykabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellomhavner som ligger på fastlandet og på én eller flere av øyene til en og samme EØS-stat,havner som ligger på øyene til en og samme EØS-stat;Ceuta og Melilla skal behandles på samme måte som øyhavner,

fastlandskabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom havner som ligger på en og samme EØS-stats fastland eller hovedterritorium, uten anløp av øyer,

forsyningstjenester off-shore: sjøtransport av passasjerer og gods mellom enhver havn i en EØS-stat og installasjoner eller anlegg på denne medlemsstats kontinentalsokkel,

øykabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellomhavner som ligger på fastlandet og på én eller flere av øyene til en og samme EØS-stat,havner som ligger på øyene til en og samme EØS-stat;Ceuta og Melilla skal behandles på samme måte som øyhavner,

havner som ligger på fastlandet og på én eller flere av øyene til en og samme EØS-stat,

havner som ligger på øyene til en og samme EØS-stat;

«EØS-skipsreder»en EØS-stats borgere som er etablert i en EØS-stat i samsvar med denne EØS-statens lovgivning, og som utøver sjøtransportvirksomhet,skipsrederier som er etablert i samsvar med en EØS-stats lovgivning, og hvis hovedforetak ligger i en EØS-stat der også den faktiske kontroll utøves, elleren EØS-stats borgere etablert utenfor EØS1 eller skipsrederier etablert utenfor EØS1 og kontrollert av en EØS-stats borgere, dersom deres fartøyer er registrert i en EØS-stat og fører denne EØS-statens flagg i samsvar med dens lovgivning,

en EØS-stats borgere som er etablert i en EØS-stat i samsvar med denne EØS-statens lovgivning, og som utøver sjøtransportvirksomhet,

skipsrederier som er etablert i samsvar med en EØS-stats lovgivning, og hvis hovedforetak ligger i en EØS-stat der også den faktiske kontroll utøves, eller

en EØS-stats borgere etablert utenfor EØS1 eller skipsrederier etablert utenfor EØS1 og kontrollert av en EØS-stats borgere, dersom deres fartøyer er registrert i en EØS-stat og fører denne EØS-statens flagg i samsvar med dens lovgivning,

«kontrakt om offentlig tjeneste», en kontrakt inngått mellom vedkommende myndigheter i en EØS-stat og en EØS-skipsreder for å tilby allmennheten tilstrekkelige transporttjenester.En kontrakt om offentlig tjeneste kan særlig omfattetransporttjenester som oppfyller fastsatte standarder for kontinuitet, regelmessighet, kapasitet og kvalitet,tilleggstransporttjenester,transporttjenester til bestemte priser og på bestemte vilkår, særlig for visse kategorier passasjerer eller på visse ruter,tilpasninger av tjenester til faktiske behov,

transporttjenester som oppfyller fastsatte standarder for kontinuitet, regelmessighet, kapasitet og kvalitet,

tilleggstransporttjenester,

transporttjenester til bestemte priser og på bestemte vilkår, særlig for visse kategorier passasjerer eller på visse ruter,

tilpasninger av tjenester til faktiske behov,

«forpliktelser til offentlig tjeneste», de forpliktelser som den aktuelle EØS-skipsreder ikke ville påta seg eller ikke ville påta seg i samme utstrekning eller på samme vilkår dersom han skulle ta hensyn til sin egen forretningsinteresse,

«alvorlig forstyrrelse på det nasjonale transportmarked», forekomst av problemer på markedet som er særskilte for dette marked, og somer av en slik art at de kan føre til et alvorlig og potensielt varig tilbudsoverskudd i forhold til etterspørselen,skyldes eller forsterkes av maritim kabotasjevirksomhet, ogutgjør en alvorlig trussel mot et betydelig antall EØS-skipsrederes økonomiske stabilitet og overlevingsevne,forutsatt at prognosene på kort og mellomlang sikt for det aktuelle marked ikke viser betydelige og varige forbedringer.

er av en slik art at de kan føre til et alvorlig og potensielt varig tilbudsoverskudd i forhold til etterspørselen,